Gå til sidens hovedinnhold

Bør vi bruke mer av oljefondet på industri i Norge?

Noen har gjennom tidene vist til at oljefondets investeringer er usikre og at det er bedre å satse på norsk industri. Men hvis verdensøkonomien og oljefondet går på ræven, så går også norsk industri på ræven.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mímir Kristjánsson (Rødt), i likhet med flere, har nylig foreslått av vi bør gjøre store uttak fra Oljefondet og investere tungt i infrastruktur og industri i Norge. Dette utspillet er jeg uenig i.

Hvis norsk industri har mange lønnsomme prosjekter som de ønsker å realisere, uten subsidier og statlig støtte, så er det bare for industrien å sette i gang. Det er nok av finansieringskilder i Norge og utenlands som kan gi lån til lønnsomme prosjekter.

Hvis det er snakk om støtte til prosjekter med kjent teknologi, med en usikker lønnsomhet og sjanser for direkte tap, bør industrien ikke få statlig støtte. Vindmøller kan være et eksempel. Bør staten støtte spektakulære investeringer som kan gjøre en virkelig endring for eksempel med hensyn til å redusere CO2-utslipp?

Det kan være riktig å gjøre akkurat det, men en bør sjekke grundig hva kostnadene er og den mulige effekten av investeringene. Og før en tyr til den løsningen, kan det være riktig av myndighetene å introdusere høye nok avgifter på CO2-utslipp slik at private kommersielle aktører ser seg tjent med nettopp å satse selv på spektakulære investeringer.

Når myndigheter ikke gjør dette, kan det være på grunn av et lobbypress fra aktører som blant annet viser til at de kan tape penger og at arbeidsplasser kan gå tapt. I noen tilfeller kan dette være overdrivelser, i andre tilfeller en realitet. Men i det siste tilfellet kan det være bra at forurensende bedrifter må gi opp og gi plass til andre mer lønnsomme bedrifter som kan gi arbeid til ledig arbeidskraft og som forurenser mindre.

Les også

Hva om arbeidere fra Polen ikke kommer?

Det er kommet forslag i det siste om at det vil bli innført en CO2-avgift på 2000 kr per tonn. Det gjenstår å se om det skjer, og hvis det skjer, blir da denne avgiften innført på alle utslipp i Norge uten unntak. Jeg tviler på det.

Norge har et stort oljefond med investeringer i aksjer, rentepapirer og eiendom. Det er en stor honning-krukke som mange ønsker å få en finger ned i. Ved å vise til all verdens gode formål- i vår tid er grønne investeringer et av de edleste formål- kan en få overbevist politikere om at en må få tilgang til denne krukken. Honning-krukker tiltrekker seg ofte en yrkesgruppe som min avdøde kollega og Nobelprisvinner Trygve Haavelmo sa drev med «tilkarringsvirksomhet», på engelsk «rent-seeking». Med offentlige honning-krukker er det viktig med en offentlig forvaltning og politikere som kan luke ut de rene «tilkarrere» fra køen foran honning-krukken.

Store uttak fra Oljefondet for å bygge opp industri og infrastruktur i Norge krever at norske ressurser brukes til dette formålet, i tillegg til en direkte import av varer og tjenester som kan brukes direkte i byggingen av ny industri og infrastruktur. Den norske ressursbruken må komme fra et sted. Med lav ledighet i landet og en mulig begrenset arbeidsinnvandring, så må ressurser brukt til andre formål i Norge reduseres. De formålene som står lagelig til for hogg er da annen virksomhet i Norge som konkurrerer med virksomheter i utlandet.

Mekanismen bak en slik ressursoverføring er enten at vi får en særnorsk lønns- og kostnadsstigning eller en sterkere krone. Virksomheter i Norge som konkurrerer med utenlandske bedrifter, unntatt da norsk industri som støttes, vil få økte kostnader uten at disse økte kostnadene kan veltes over i prisene på varer og tjenester som selges. En særnorsk lønns -og kostnadsvekst høres ikke ut som en attraktiv strategi for Norge. Vi risikerer at virksomheter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme blir lagt ned for å gi større plass til en statsstøttet industri som ikke er lønnsom.

Oljefondet investerer som nevnt i aksjer i utenlandske foretak. Aksjeinvesteringene betyr at vi er med på eiersiden i et ganske stort antall bedrifter i hele verden. Gjennom disse investeringene har vi økt det realøkonomiske rommet for lille Norge ved at vi får del i avkastningen på investeringer i et stort antall forskjellige virksomheter i hele verden. Vi er på mange vis en internasjonal industrigigant.

Noen har gjennom tidene vist til at oljefondets investeringer er usikre og at det er bedre å satse på norsk industri. Men hvis verdensøkonomien og oljefondet går på ræven, så går også norsk industri på ræven.

Norsk industri og verdens industribedrifter er i det samme markedet. Dessuten og svært viktig: Oljefondets investeringer er spredt på et stort antall ulike virksomheter som gjør at risikoen er mer spredt enn om vi hadde satset utelukkende på norsk industri.

Oljefondet er verneverdig. Vi må passe på at det ikke benyttes til innenlandske formål som gjør oss og alle våre etterkommere fattigere.