Lang natts ferd mot tap

Artikkelen er over 15 år gammel

Bergen - Oslo (BA): - Meg og Øret har pisset i kryss, sier Vanilje og tror på seier. Det er 500 kilometer og 18 timer til avspark.

DEL

Her i kjelleren på Fotballpuben har de fleste Brann-trøye på seg i natt. Klokken nærmer seg halv to og stemningen er ladet. Henk Ekerhovd og Christian Bøe samler inn penger. De sitter i styret i Brann Bataljonen Bergen og skal være reiseledere på nattens ferd mot Oslo.

– 350 kroner tur-retur!

FLASKENE TØMMES

«The Final Countdown» dundrer på sinnssykt volum. Noen brøler at bussen er kommet og vi presser oss ut i natten, til duskregn og folk på fest i gatene.

Et buekorps dundrer forbi, mens ølkassene lastes inn i bussen. Vi er vel en 35 passasjerer i denne to etasjers bussen som nå ruller ut av Bergen klokken 0215 natt til søndag.

– Vi er på vei til Ullevaal!

Enkelte her om bord har reist på bortekamper utallige ganger før. Andre er med for første gang.

– Det er hatoppgjør når vi møter Vålerenga. Men nå er det mest på det humoristiske planet. Før var det mer voldelig, sier Roger ( ).

Han har sett alle kampene mot Vålerenga siden 1994, bortsett fra i forfjor, da han var i militæret.

– Mot VIF får vi vist hvem som er de beste supporterne i Norge, sier han.

I baksetet sitter faren hans, Addien, eller Jarle Hansen (52). Han startet Brann sin supporterklubb, som var Norges første, i 1973. I natt er han på vei til sin 125. bortekamp.

Jim er yngst på bussen. 15-åringen dro på sin første bortekamp da han var elleve. Han kjenner de fleste på bussen.

– Det er dette som er livet. Hjemme har jeg bilder av meg selv i Brann-drakt da jeg var tre måneder gammel, sier han.

– Har du tenkt å sove i natt?

– Næ-hei! Ikke tale om!

KLINING I BUSSEN

– Har du dritte!?

Jenten som kommer ut fra doen rister fort på hodet og mannen går inn. Vannet virker ikke der inne. Klokken passerer 0300 og de brune ølflaskene puttes i søppelsekker etter hvert som de blir tomme.

– Det er stort sett jeg som kjører supporterne på kamp. De er en fin gjeng, påstår sjåfør Roar Varden.

Vindusviskerne tørker regnet av den store ruten.

– Vi er blitt enige om at det må være noenlunde kontroll på flasken, sier han.

Silje Nordtveit (21) og Ove Pedersen (22) sitter og kliner. De har vært kjærester i en uke.

– Det var på avsparkfesten på Stadion det skjedde noe, smiler Silje.

– Dette er spesielt – det har med følelser å gjøre, sier han og snakker om når lagene fra de to norske storbyene møtes.

– Det er prestisje, sier han og snur seg mot Silje igjen.

Camilla skal på sin første bortekamp og venter lengselsfullt på turens første stopp. Hun har klaustrofobi og vil ikke inn på den lille doen.

– Det er mye mer sosialt å reise sammen. Vi girer hverandre opp, sier Lene Hilton (18), som er på sin 12. Brann-tur på tre år.

Hun er kjæreste med reiseleder Johnny Korneliussen. Han har rød Brann-tatovering på armen. Johnnyen har reist på bortekamper i nesten ti år.

– Vi møttes på Fotballpuben, sier Lene, som har vanket på Stadion siden hun var fire år gammel.

Addien er kommet ned og oppdaget jentegjengen som synger:

– «Vi e' de beste – heia Brann!»

– Jeg vet hvorfor det er flere jenter med nå. Det er han der Macallister, sier Addien, og møter høylytte protester.

– Jeg begynte før han der Macallister! Det har ingenting med guttene å gjøre eller hvor pene de er! Jenter kan være like interessert i fotball, tordner Lene, men Addien snur det døve øret til:

– Det er en realitet at når Brann får en sjarmør, så kommer jentene.

JUDAS-AUTOGRAFEN

Klokken kvart på fire stopper vi ved en bensinstasjon på Voss. Røykepausen varer en halv time. Noen kjøper snop og baguetter. Erik kjøper vaniljesaus. Han gjør alltid det på Voss. Derfor kaller alle ham Vanilje.

Bussen kjører. Noen sover. De andre drikker og prater. Og synger:

– «Tenk så fint det hadde vært om Brann vant både serien og cupen!»

Klokken nærmer seg 0500 og det er stille i 2. etasje. Noen finner frem puter og tepper. Andre diskuterer lavmælt resultater fra diverse kamper, dommeravgjørelser og skader.

– Og året før vant vi 6-2.

Då var eg i militæret.

Den klamme luften lukter søtlig av alkohol.

– Det er jo kongefin natur her!

– Eg bi så jæ'la dritings av det her dritet.

– No begynne eg å kjede meg, sier Jim, som har alle autografene på Brann-trøyen sin.

– Jeg har Azar her også.

– Judasen?

– Ja, den går faen ikke bort. Jeg har prøvd å vaske den vekk, men det går ikke, sier Jim.

Musikken settes på igjen.

– Næmmen e' du òg våken?

– Visst faen e' eg våken!

– Det var bra, for ellers hadde eg måttet vekke deg. Har du øl til meg?

– De står ved bena til Øret.

– Kor e Øret?

– Han sover bak i bussen.

Vi stopper når vi kommer ut av Lærdalstunnellen like etter klokken halv seks. De fleste er våkne og røyker småhutrende i det hvite morgenlyset.

– Ikke lov å ta med øl ut av bussen! Reiselederne er strenge på reglene.

NORMAL HYGIENE

Kim Mjødahl (21) er på sin første bortekamp. Han var på byen med Øret og Vanilje, og ble med på impuls.

– Jeg gadd ikke å stikke hjem, så jeg meldte meg inn i bataljonen.

Klokken er snart halv åtte og flere kvikner til liv i annen etasje.

– Kor e' vi hen?

– Det er uvisst.

– Vi er på Østlandet i alle fall.

– Er vi virkelig det? Det er ganske ekkelt å tenke på.

– Den der kirken har eg pisset på.

Det er stor stemning for ny røykepause.

– Om to og en halv mil, på Gol!

Reiselederne viser ingen nåde.

– Det lukter svette her! Kem e' det som svetter?

Nå er det grunn til å tro at noen har spydd på do.

Gol er opptur, med pølser og flere baguetter. Det er øl igjen i kassene og lydvolumet stiger betraktelig utover morgenen. 15 mil fra Oslo krever sjåførene frokost, og det blir tid til mange sigaretter etter hverandre.

Klokken halv elleve er vi på Hønefoss. Det lukter ikke veldig deilig av de syntetiske Brann-draktene nå. Blikkene er blanke og glisene brede.

– Jeg skulle ha gjort noe normal hygiene. Jeg har belegg på tennene etter øl, røyk og alt mulig annet rart.

– Går det buss fra Champ til Knullevaal?

Reiseleder Christian lurer på om noen er villige til å satse en tier på resultatet. Det er det mange som er.

HÅNDEN PÅ HJERTET

Klokken ti på halv tolv søndag formiddag velter vi ut i Oslo-gatene. Ferden går videre til The Champ Sports Bar ved Spektrum. Her går det kamper på storskjerm hele dagen, og Brann-supporterne får ølservering.

– Vi får ikke servering på noen av de stedene på Karl Johan på grunn av Brann-draktene, forklarer Vanilje.

Flere kommer til. Brannfans som tok tog og fly, og de som bor i hovedstaden. Med røde skjerf og drakter. Forbipasserende ler og smiler.

Timene går og forventningen stiger i takt med alkoholinntaket. Ved halv syvtiden reiser alle seg og synger «Nystemten» med hånden på hjertet. En mann faller over bordet. Ølet flyter, men så er supporteren oppe igjen.

– «Oslo by har så mye hon kan by på, sjapper vi kan spy på, steder vi kan sette i brann! Vi skal pisse på Smuget og spy på Karl Johan – og vi skal hale seieren i land! Heia Brann!»

Lykkelige bergensere skåler og skarrer og synger: «&vi skal DØ for Brann&» og «&ofrer ALT for Brann&».

En østlending i Branndrakt opplyser at bussen til Ullevaal går presis klokken 1900. Han legger til at den bare går én gang og at folk tar t-banen på eget ansvar.

– Eg har ondt i hovve.

Vanilje og Didrik drikker tequila. De fleste ser forbausende oppegående ut etter så mye alkohol og så lite søvn.

YDMYKELSEN

Fem på syv står Henk og Johnny i døren til den grønne leddbussen. Den fylles opp til siste ståplass av rødkledde som synger høyt og taktfast:

– «Vi er Brann, Bergens stolthet – elsker Brann, Bergens stolthet!».

– «Drite, drite, drite på Oslo by!»

– «Vi er berømte Brann fra Bergen. Vi vinner serien i år! Ja visst faen gjør vi det, som i 1963!»

Volumet i bussen stiger ettersom vi nærmer oss Ullevaal stadion.

– «Ååh vi hater Enga, vi hater Vålerenga!»

Vi marsjerer syngende mot «Visiting supporters»-skiltet.

– «Hate! Hate! Hate!».

Brann har rundt 1500 tilhengere på plass i kveld. Klanen i blått og rødt er mange tusen.

Supporterne brøler mot hverandre. Kampstart er her. De rødkledde synger at de hater Enga. Klanen gjør samstemte armbevegelser som svar og brøler ett eller annet tilbake. Og får svar:

– Ka faen e' det de synger? Hold kjeft bønder!

Klanen strekker ut skjerfene sine og holder dem sånn i flere minutter.

– Helvete nå må de bli slitne i armene snart!

Kampen starter og det er mye lyd i svingen vår. Vi liker det vi ser. Men etter rundt 40 minutter scorer Vålerenga. Det blir dørgende stille rundt oss. I fem sekunder. Så er vi i gang igjen.

– Elsker Brann – Bergens stolthet!

VISER OSLO-RÆVEN

Tiden er i ferd med å renne ut for både oss og Brann.

– Det hjelper ikke å synge, klager en jente.

En gutt stryker henne trøstende på ryggen. Hun ser nedbrutt ut.

Brann har flere gode sjanser, men de klarer ikke å sette ballen i mål. VIF-keeperen snur seg og smiler til oss.

– Jævla homokeeper!

– Dommerjævel!

– Jævla nigger!

Himmelen blir mørkere. Folk rundt oss blir sintere. Det er få minutter igjen. Og beskjeden ljomer over høyttaleranlegget:

– Informasjon til Brann-supporterne: Dere blir stående igjen 15 minutter etter kampslutt!

– Dette er trist, sier Roger.

Dommeren blåser. Klanen jubler. Én viser Oslo-ræven sin på vei ut. Brannsupporterne sitter stille og ser motstanderne triumfere. Noen få har fortsatt stemme igjen:

– Hold kjeft! Synger når de vinner! For en gjeng med bønder!

– Jeg vil hjem. I dag, sier Vanilje.

En slukøret forsamling tusler mot bussen. Det blir innmari langt hjem i natt. Politi og vektere følger oss med skarpe blikk.

– Til helvete med hele Oslo!

Vi sklir i gjørme. Det regner i Oslo også.

Artikkeltags