Brannbloggen: Farvel til en av de beste - og rareste

DEL

MeningerMed mindre det skjer noe uventet i forhandlings- eller formalitetsinnspurten, er Piotr Leciejewskis dager i Brann talte. En markant spiller og personlighet er på vei vekk etter syv år i klubben.

Det er en god spiller vi mister. Noen vil nok påpeke at Piotr har hatt sin dose med blundere, men hvilken keeper har ikke det? Totalt sett vil jeg hevde han har vært en av Branns absolutt beste keepere i løpet av de over 30 årene jeg har fulgt klubben. Kanskje er det bare Bjarni Sigurdsson jeg vil rangere over.

Rent sportslig er det kanskje alle refleksredningene hans jeg først og fremst vil trekke frem. Og i en periode var han dessuten nærmest uslåelig i situasjoner en mot en. Tidlig i Brann-karrieren fikk han også et rykte på seg som en meget god keeper på straffespark – spesielt etter noen gode prestasjoner i straffesparkkonkurranser, men senere skulle det vise seg at dette kanskje var noe overdrevet. Han har jo knapt reddet et ellevemeterspark de siste årene. I den siste perioden har han gjerne ikke vært fullt så stabil som da han i de første årene av Brann-epoken av mange ble regnet som ligaens beste keeper.

Men kanskje like mye som de sportslige prestasjonene, vil også hans noe eksentriske personlighet bli husket. Hvem kan vel glemme kampen på Åråsen i 2012 da han – som eneste Brann-spiller – nektet å la LSK score det berømte «fair play-målet» uten motstand? Og alle gangene han har rablet gal og fyrt i gang publikum, gjerne i euforisk lykke over egen prestasjon. Andre ganger har han vært i fyr og flamme mot motspillere… og medspillere.

I årets bortekamp mot Haugesund så vi hele følelsesspekteret: Han hadde hatt en dårlig dag og midtveis i andre omgang så han ut til å være på vei til å slå ned Sivert Heltne Nilsen. Men da seieren var i boks, hang han i nettet og skrek opp til Brann-supporterne bak målet.  På fergeturen hjem var den ellers noe unnvikende polakken plutselig for fullt med og hoppet og sang sammen med fansen på fergedekket. Det var så uvant av ham at jeg lurte på om han gjorde det ironisk.

Piotr har nok ikke vært oppfattet som den mest joviale spilleren i Brann. Ikke uvennlig, men ikke spesielt snakkesalig. Jeg ville sagt sky, men mine journalistvenner vil ikke gå med på det. Men mediefolk har nok opplevd ham som et noe krevende intervjuobjekt. Journalister var vel ikke akkurat det han mest av alt ønsket å snakke med heller - med mindre han hadde spilt strålende. Men åpenbart ønsket han å snakke med noen andre: Jeg har jo sett Branns spillere i mange hotell-lobbyer og på mange flyplasser rundt omkring, og han snakker alltid i mobilen!

Polakken har vært kjent for sitt voldsomme konkurranseinstinkt. Men av og til – f.eks. når han har halt ut tiden på 0-0, har jeg lurt på om dette konkurranseinstinktet har handlet mer om et ønske om å holde nullen enn et ønske om å vinne.

Selv om jeg syns uthaling er en uting – også når det gjøres av Brann-spillere, så har det vært noen vittige episoder også: Noen ganger når han har fått beskjed av dommeren om å henge i, har jeg sett ham himle med øynene opp til Store Stå når han har gått i retning oss for å hente ballen. Andre ganger har han hintet med tegn til ballgutten om å ikke skynde seg for mye...

Om vi får en like god keeper i erstatning, er jeg ikke sikker på. Ikke fordi de ikke finnes («Verdens beste keeper» er vel ikke heeeelt sant), men fordi vi for øyeblikket ikke virker spesielt attraktive på spillermarkedet. Men kanskje vi i det minste kan få en keeper med bedre utspark?

Takk for syv år og 184 obligatoriske kamper i Brann, Piotr. Og lykke til videre i karrieren! Du kommer til å bli husket som en av de beste keeperne – og en av de rareste personlighetene.

Artikkeltags