Med litt flyt og flaks kan vi klare gull

Alexander Osdal har blitt sterke i troen på at gullet skal hem.

Alexander Osdal har blitt sterke i troen på at gullet skal hem. Foto:

Les hva Alexander Osdal i Brannbloggen tror om årets sesong.

DEL

MeningerSå var vi der igjen. Mer enn fire måneder har gått siden vi feiret – eller «feiret» - bronsemedaljen på et iskaldt Brann Stadion. Det har heldigvis blitt mildere i været, både siden den gang og siden seriestarten i fjor. I år starter det jo tre uker senere. 

Brann forventes av de fleste å havne i medaljestriden. De som forsøker å tolke noe ut av kaffegrut og streker i håndflaten, setter oss stort sett på 3. eller 4.plass. Nesten alle har Rosenborg og Molde på de to øverste, og som regel setter de klarsynte Brann eller Sarpsborg 08 på bronseplassen. Jeg kan allerede nå avsløre at mitt tips ikke er spesielt originalt i så måte. Og jeg har ikke en gang et simpelt tarotkort å se på.

Jeg skal ikke påstå at jeg har grunnlag for å kjenne de andre lagenes spillertropper i detalj, men uansett kan man ikke analysere seg frem til en fasit ut fra vekting av disse. Det er så mye annet som også spiller inn på hvor man til slutt ender; tilfeldigheter, flaks, flyt, skader, kjøp og salg i sommervinduet, formkurver som går opp og ned, dommeravgjørelser,  osv. Så dette blir en orgie i ukvalifisert synsing og upålitelig magefølelse.

Brann er ikke gullfavoritt, men sjanseløse i kampen om det sportslig sett mest attraktive grunnstoffet, er vi ikke. Vi er en outsider, men jeg er redd vi mangler målscoreren som kan gi oss en av de to øverste plasseringene. Jeg ser riktignok ikke bort fra at vi med litt flyt og flaks, samt at Molde og RBK ikke har dette, KAN ro gullet i land. Men med tanke på disse to klubbenes økonomiske forsprang, og ikke minst trøndernes stadig gjentagende evne til å vinne nøkkelkamper og prestere når det drar seg til mot slutten, så er jeg redd det blir for tøft for oss å ta den øverste pallplassen. I hvert fall når de er TO i utgangspunktet mer ressurssterke klubber med bedre spillerstaller, som må feile. 

Hva med Branns stall?

Jeg har ikke blitt superimponert over vår nye keeper Eirik Holmen Johansen, og jeg føler meg ikke trygg på at han er noe bedre enn Samuel Sahin-Radlinger. Og det til tross for at sistnevnte var middelmådig. Imidlertid sørger Håkon Opdal for en jevnere kamp om keeperplassen i år. Slik sett er vi kanskje bedre forspent på den plassen i år.

Forsvaret var solid i fjor – i hvert fall ganske lenge, og vi har den solide og viktige lederskikkelsen Vito Wormgoor hos oss fremdeles. Christian Eggen Rismark er en god reserve(?) og kan gi Bismar Acosta kamp. På venstrebacken har vi mot alle odds beholdt Ruben Kristiansen, som viste seg å være viktigere enn vi kanskje trodde før han tok ut en egenmelding i høst. På motsatt back er det bare å krysse fingrene for at Taijo Teniste ikke blir skadet, slik han ble i fjor. Branns resultater i 2018 ble straks svakere da han forsvant til sykestuen.

Lenger foran på sammme side får vi håpe han og kompis Gilbert Koomson finner tilbake til det sagnomsuste samarbeidet fra mars, april og begynnelsen av mai i fjor.

På midten har vi mange å velge blant, og har en dekning mange andre klubber kan drømme om. I denne lagdelen kan spillere som ville vært viktige andre steder, fort ende på benken hos oss.

Den brede stallen kan komme godt med når vi skal ut i Europa til sommeren og forhåpentligvis også høsten. Selv klarte vi ikke denne blandingen av serie og E-cup for to år siden – selv om det bare ble to kamper i det europeiske selskap. Fjorårets Sarpsborg er et annet eksempel på at det er vanskelig å herje på to fronter samtidig. I hvert fall uten en bred stall.

Vi har flere nye og spennende spillere, og Petter Strand er vel den av nykommerne jeg har mest forhåpninger til, men jeg har også forventninger til Kristoffer Løkberg. Og kanskje Amer Ordagic kan følge opp fremgangen fra i vinter? På kanten har også Gilli Rólantsson vist gode takter på forsesongen, og Ruben Yttergård-Jenssen vil nok bli viktig også i år. Så blir det spennende å se om Fredrik Haugen finner tilbake til 2017-nivået, og hvor lenge Kristoffer Barmen kan holde på uten at nakken begynner å dumme seg. Det kan nok bli vanskelig for Lars Arne Nilsen å ta ut den midtbanen fra kamp til kamp.

Helt fremst er det noe tynnere. Daouda Bamba har til nå ikke overbevist meg i Brann-trøyen, og han sliter altså med det stadige skiftet mellom kunstgress og naturgress. Da har du et problem når du spiller i Norge… Hvis han får skadeproblemer eller ikke finner formen, kan det bli frustrerende fremover.

Nå har vi riktignok potensielle målscorere i de fleste posisjoner på banen. Men en skikkelig goalgetter på topp, må man nesten ha for å kunne ha realistiske forhåpninger om gull. Vi har mistet de to som scoret flest mål for oss i fjor; nemlig Peter Orry Larsen (5 mål) og Steffen Lie Skålevik (9 mål). I tillegg hadde vi tydeligvis ikke bruk for en offensiv spiller som Deyver Vega.

Så hvem skal score målene hvis Bamba er skadet eller ikke finner formen? Azar Karadas som hadde spilletid omtrent tilsvarende én kamp totalt i fjor? Henrik Kjelsrud Johansen eller Gilbert Koomson som scoret ett hver? Ja selv Petter Strand scoret bare ett seriemål for Molde i fjor. Av årets Brann-spillere, var det Kristoffer Løkberg (6 mål for Ranheim), Fredrik Haugen (4 mål), Vito Wormgoor (4 mål), Kristoffer Barmen (3 mål) og Gilli Rólantsson som scoret flest utenom Bamba (7 mål for KBK og 4 mål for Brann) i fjorårets serie.

SISTE SISTE! Rett før publisering av dette blogginnlegget, er det ting som tyder på at Veton Berisha kommer til oss. Det vil selvsagt være en solid forsterkning offensivt om han kommer, men heller ikke han er typen som bøtter inn mål. Kun tre mål har det blitt denne sesongen på 17 kamper for Rapid Wien. Men da må man ta med i betraktningen at han bare har startet syv av dem. Og i 2015 scoret han i det minste elleve seriemål for Viking.

Hvordan ender så dette?

Vel, det vet jo for søren ikke JEG! Men jeg skal ta en våt finger i været og kjenne etter hvor vinden blåser fra:

Molde har bl.a. mistet trener Ole Gunnar Solskjær og et par viktige spillere – f.eks. Babacar Sarr - og selvsagt Erling Braut Haaland som scoret tolv mål i fjor. Men de har samtidig fått inn Ohi Omoijuanfo som fikk åtte mål på 30 kamper for svake Stabæk. Ohi imponerte imidlertid langt mer i forfjor, da han scoret 17 mål på 27 kamper. Vi får håpe han blir mer lik 2018 enn 2017.  Moldenserne viste imidlertid ligaens beste toppnivå i sommer og høst, og avsluttet sesongen med 8-2-0 siste ti. Med tanke på at RBK sliter med å finne seg selv, tror jeg det kan bli Molde som tar gullet i år. Uansett står det nok først og fremst mellom disse to.

Vi må også holde et øye med noen av lagene som havnet rett bak oss i fjor. Kristiansund tok like mange poeng som Brann i de 23(!) siste serierundene i fjor, men jeg har vel en følelse av at de kanskje ikke klarer å prestere på dette nivået enda en sesong. Før eller siden vil den økonomiske tyngdekraften ta dem lenger ned på tabellen.

Også Haugesund har det med å prestere bedre enn både forventet og hva man skulle tro ut fra ressursene. Også de presterte bedre enn oss i en altfor lang periode i 2018, og tok flere poeng enn oss i fjorårets 25 siste runder! Man skal ikke legge for mye vekt på vinterens treningskamper, men likevel; 0-11 totalt mot vinterens tre eliteseriemotstandere (Odd, Brann og VIF), gir neppe antydninger om medaljestrid i år.

En eller annen gang kommer Vålerengen til å IKKE underprestere. Da kan også de bli skumle. Men mest av alt frykter jeg nok Sarpsborg 08, av de lagene jeg har satt bak oss på tabelltipset. Mange har også tippet dem på medalje og foran oss. I år skal de ikke ut i E-cup, som tydeligvis ødela en del for dem i fjorårets serie. Over de siste tolv rundene i 2018, tok de faktisk færrest poeng av alle. Klarer de å overføre energien fra fjorårets europacupdeltakelse til årets serie, kan de bli vemmelige. Smårike har de også blitt av fjorårets Europa-eventyr.

Som nevnt, så skal man ikke konkludere for mye ut av treningskamper. Men likevel; Bodø/Glimts resultater i vinter, tyder på at de har et visst potensiale og sikkert vil greie seg fint. De har nok et for ungt og urutinert lag til å holde et jevnt høyt nivå en hel sesong, og de kommer vel til å variere voldsomt i prestasjonene. Men de redder seg nok.

Viking eller Mjøndalen kan bli overraskelser. Historien viser at gjerne minst ett av opprykkslagene – i ren opprykksentusiasme - presterer uventet bra på vårparten. Dette så vi jo så sent som i fjor da Ranheim sjokkerte til ut på sommeren. Også vi selv presterte jo langt bedre enn forventet da vi returnerte til eliteserien i 2016. Kanskje den sovende «kjempen» Viking kan flyte på opprykksentusiasmen og havne på øvre halvdel? Jeg tror de vil redde seg. Dessverre.

Derimot tror jeg Tromsø kan få det tøft i år. De tok (sammen med Ranheim) færrest poeng av alle de siste 17 rundene i fjor. De har også meget svake resultater i det siste. Tromsø får sikkert kose seg med kvalik i førjulstiden. Tenk dere kvalikfinale på Alfheim midt i desember! Det blir heldigvis ikke oss som skal dit...

Jeg tipper videre at det blir Mjøndalen og Ranheim som rykker ned. (Sette de minste klubbene sist… oi, så originalt!) Trondheims minst upopulære eliteserieklubb – blant andre lags supportere - overpresterte voldsomt i vårsesongen, men de blåkledde trønderne var på «nedrykksplass» regnet over de siste 20 rundene.

Så gjenstår Strømsgodet, Stabæk og Lillestrøm. For en anonym gjeng! 11. til 13. plass.

Og Brann?

Jeg tror vi kommer høyt på tabellen, og jeg blir skuffet hvis andre lag enn ressurssterke Rosenborg og Molde klarer å ende foran oss. Med litt flyt og flaks kan vi klare gull. (Og håpet ble ikke mindre av nyheten om at Berisha ser ut til å ta turen til oss). Men sannsynligheten taler nok likevel mest for at de to nevnte konkurrentene blir bittelitt for tøffe, og at vi må nøye oss med enda en bronse.

Tipset mitt blir som følger:

  1. Molde
  2. Rosenborg
  3. Brann
  4. Sarpsborg 08
  5. Vålerengen
  6. Kristiansund
  7. Odd
  8. Bodø/Glimt
  9. Viking
  10. Haugesund
  11. Strømsgodset
  12. Lillestrøm
  13. Stabæk
  14. Tromsø
  15. Mjøndalen
  16. Ranheim

Vinterens treningskamper:

  • Seier 2-1 over Nest: Grei kamp, men med mange bytter mot slutten. Gilbert Koomson scoret begge målene.
  • Uavgjort 1-1 mot Start: En bra gjennomført kamp, der vi absolutt hadde fortjent å vinne. Henrik Kjelsrud Johansen scoret vårt mål.
  • Seier 3-1 mot Kristiansund: En litt rar kamp. Vi hadde mye ball, men nordmøringene hadde vel kanskje flest sjanser. Vi kunne fort ha ligget under med både to ogh tre mål til pause, for i første omgang var vi svake. Spesielt på baklengsmålet ble vi totalt utspilt. Det kom seg i andre omgang da vi også scoret tre mål. Et effektivt Brann slo et ineffektivt Kristiansund. Scoringene våre kom ved Kjelsrud Johansen, Gilli Rólantsson og Kristoffer Løkberg.
  • Seier 3-0 over Haugesund: En god kamp av oss, hvis vi ser bort fra at araberne har fått juling av svakere lag enn Brann denne vinteren. Scoringene kom ved Vito Wormgoor, Azar Karadas og Gilbert Koomson.
  • Seier 1-0 over Rosenborg: Brann klart best i en time, dog uten å skape så voldsomt mye. Men trønderne skapte i hvert fall ikke noe som helst. Siste halvtimen våknet Rosenborg, og det kunne fort endt 1-1. Likevel en godkjent kamp av de røde. Vårt mål kom ved Petter Strand. 
  • Tap 0-2 for Glimt: Forsesongens dårligste kamp for vår del. Vinterens «beste lag» vant fortjent over oss.
  • Seier 3-0 over Sogndal: Divisjonsforskjell – slik det gjerne bør være når det er lag fra to forskjellige divisjoner som møtes. Men uansett en bra gjennomført kamp av Brann. Scoringene vår kom ved Christian Eggen Rismark, Henrik Kjelsrud Johansen og Petter Strand.  

Dermed ble det fem seire, en uavgjort og ett tap i oppkjøringen. Mot eliteseriemotstand ble det tre seire og ett tap.

Artikkeltags