Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ordene over er ikke mine. De er sitat fra en samtale med en venn av meg, en som gjennom sitt yrke er blitt en forholdsvis kjent person i Bergen. Av hensyn til familien vil han være anonym. Men han synes det er viktig at historien hans blir kjent.
«Nesten hele oppveksten min ble jeg slått av min far. Han behøvde ikke å ha en grunn. Jeg var bare ikke god nok for ham. Og min mor våget ikke å stå opp mot ham. For å si det enkelt: Jeg var på ingen måte et lykkelig barn, og det har dessverre gitt meg psykiske problemer senere i livet. Selv nå da jeg for lengst er voksen sliter jeg ofte med traumer fra oppveksten.
Det kunne imidlertid ha gått mye verre. Jeg har hatt venner med samme type oppvekst. Med foreldre som sviktet. Flere av vennene mine havnet i rusmiljøer, og noen er for lengst døde. Heldigvis var det en som fikk meg til å begynne i et buekorps. Det var langt fra der jeg bodde til hvor korpset holdt til for en liten gutt i min barndom.
Men lykken sto meg bi; jeg ble bitt av buekorpsbasillen. Jeg er overbevist om at kameratskapet og alt det jeg lærte der, reddet livet mitt. Viktigst av alt opplevde jeg at jeg faktisk var verdt noe. Det kunne jeg av og til også føle i fotballklubben.

Prebens 21. buekorpssesong
I buekorpset vardet imidlertid annerledes. Der ble jeg tatt vare på, og opplært til å ta vare på andre. Ja, i praksis lærte jeg også hvor viktig det er å oppføre seg skikkelig. I et barnedemokrati blir ingen valgt hvis de ikke er ok mot de andre. Det er jo barna som velger sine offiserer.»
Han steg i gradene i buekorpset, og i hele sin offiserstid var han opptatt av å ta ekstra vare på de guttene han skjønte ikke hadde det så enkelt hjemme og på skolen. De han kjente seg selv igjen i. Og så fikk han mange venner for livet, fra alle sosiale lag og miljøer.
«Det er ingen tvil om at buekorpset ble den erstatningen jeg trengte da de hjemme ikke maktet å være foreldre. Jeg tror det er få fritidsaktiviteter som har den rollen som buekorpsene har. Som binder barn i flere aldre sammen på en helt unik måte, og som derfor også skaper vennskap mellom flere generasjoner senere i livet.
Dessuten lærer man å ta ansvar, og får kunnskap fra mange felt man har bruk for senere i livet. Glem ikke at det er barn og unge som driver en hel organisasjon, gjerne med råd og vink fra dem som var med tidligere. Jeg har sett mange beskjedne unnskyld-at-jeg-er-til-gutter, som har blomstret i buekorpsmiljøet. Rett og slett fordi det der alltid er noe man kan være god i», sier han.
Årets buekorpssesong startet i helgen. I en vanskelig tid for dette særbergenske fenomenet. Antall medlemmer har gått dramatisk ned på 2000-tallet. Mange sier at det er foreldres skyld. At mødre og fedre til åtteåringer i dag ikke forstår hva barna deres går glipp av i buekorps. At de ikke bidrar til at barna begynner. Også fordi man vil bruke helgene til noe annet.

Her er Bergens sikreste vårtegn
Personlig synes jeg det er trist. Også for den unike tradisjonen vi har her i byen, men først og fremst for alle barna som går glipp av noe viktig. Et fantastisk vennskap som, hvis man vil, varer livet ut. En annerledes skole som kan gi barn og unge en ballast de ikke får mange andre steder. Jeg husker en nordnæssjef som sa da han gikk av: «På skolen lærte jeg å regne og skrive. I buekorpset lærte jeg resten». Han mente det virkelig. Og jeg er enig med ham.
Jeg gikk nemlig også i buekorps. Ikke det samme som ham med den tøffe oppveksten. Jeg hadde det dessuten ikke vanskelig hjemme. Men jeg kjenner igjen historien hans. Jeg har selv gått i buekorps med gutter som slet, men som fikk selvtillit og venner som ga dem det de manglet andre steder.
Flere ganger har jeg hørt buekorpsvenner av meg si det samme som ham jeg har fokusert på her: «Buekorpset reddet trolig livet mitt».
Jeg og de aller fleste av mine venner fra buekorpstiden hadde garantert overlevd uten årene i takt. Men jeg tror jeg vil gå så langt som å si at livene våre absolutt ville ha manglet noe vesentlig uten tiden i dette høyst spesielle og til de grader ekte bergenske miljøet.
Nå er buekorps som har marsjert i Bergens gater siden 1850-tallet i fare. Rett og slett fordi for få barn slutter seg til dem. Blir smarttelefoner, nettbrett og dataspill buekorpsenes bane? Hva med å ta grep, du som er mor, far, tante, onkel eller på annen måte i slekt med en gutt eller jente som er gammel nok til å begynne i buekorps? Du som mener etterkommeren er for lite ute, snart er firkantet i øynene og bare bryr seg som en virtuell verden.
Hva med å sette deg inn i hva buekorpsene står for? Og gi poden en mulighet til å lære og drive en organisasjon, kjenne fellesskap og få vennskap som garantert varer livet ut. I tillegg blir du da med på å ta vare på noe som er typisk bergensk. En kulturhistorisk sensasjon Bergen faktisk er helt alene om i hele verden.
