Det sier statsarkivar, Yngve Nedrebø. Og mannen han snakker om er Fredrik Theokar Salicath.

Han kom til byen i 1882 for å bli politifullmektig, og fikk i 1884 den nyopprettede, kommunale stillingen som konstabelinspektør. En stilling som kom i tillegg til den statlige politimesteren.

– Det kan ha vært gnisninger mellom det kommunale og det statlige, og siden konstabelkorpset var kommunalt, kan det ha vært et ønske om å ha dem under styre av en kommunalt tilsatt tjenestemann, sier Nedrebø.

– Et svært oppblåst ego

Thorbjørn Lechor Magelsen hadde hatt politimesterstillingen i Bergen i 25 år da Salicath ble ansatt. At det var uklare bestemmelser om kompetanseforholdet dem imellom, så nyansatte Salicath tydeligvis som en mulighet til å regjere som han ville.

Det resulterte i et salig styr for hele byen. I årevis.

For Salicath, en tromsøværing med såpass hovedstadsopphold bak seg at han snakket østlending, skulle vise seg ikke å være noen enkel mann.

– Med bakgrunn fra en embetsfamilie og selv utdannet cand. jur, inntok han Bergen med et svært oppblåst ego. Og da han straks satte i gang med å forby vanlige bergenske gateleker var bråket i gang, forteller Nedrebø.

Ikke nytt med bråk

Det er med andre ord ikke noe nytt fenomen at det er bråk og uro i politietaten i Bergen.

– Nei, på ingen måte. Det kryr av gærninger som har sittet med politimakt her i byen, sier Nedrebø.

– Nå ble ikke Salicath politimester før etter at han var jaget fra byen og til Stavanger, men han var polititopp og er nok den galeste av dem alle.

Gatelekene, særlig de som guttene drev med, ville han ha slutt på, på grunn av støyen.

– De forstyrret middagsluren hans, sier Nedrebø, om juristen som kom til Bergen fra jobben i kirkedepartementet, sammen med sin 15 år yngre hustru, Betty (Elisabeth Album) og etter hvert fem barn.

– Så da innførte han et forbud.

I «Nygaards Bataljon gjennom 100 år» fra 1957, skriver lokalhistoriker Gustav Brosing at knapt noen gatelek slapp unna. Ikke engang det å hoppe paradis var tillatt.

«Han greide i løpet av forbausende kort tid å utrydde mange av de tradisjonsbundne bergenske gateleker».

Altfor sent for kvinner

Men det var ikke bare ungene Salicath var ute etter for å få ro og orden i Bergen. Ifølge Brosing var han troende til å bøtelegge selv hunder som gjødde.

«Og den kvinne som viste seg ute etter klokken ti om kvelden, anså Salicath som en gatetøs som burde anbringes spinnehuset», skriver han.

Spinnehuset var et arbeidshus, opprettet for å motvirke tigging, hvor særlig fattige kvinner arbeidet med veving og spinning.

Selv om kvinnene som ble påtruffet etter ti om kvelden på ingen måte hørte hjemme i det samfunnssjiktet, spilte det ifølge Brosing ingen rolle for Salicaths konstabler.

«Selv fruer på hjemvei fra sin klubb ble hektet og innbragt til politikammeret, der de måtte stande til rette for konstabelinspektøren.», skriver Brosing.

Tok helt av

Etter hvert fantes det knapt den ting Salicath ikke mente han var berettiget til å blandet seg inn i.

Som leder av bestyrelsen for Den Nationale Scene (DNS) overkjørte han teatrets kunstneriske ledelse og fikk satt opp en håpløs farse av ukjent forfatter. Premieren ble i ettertid omtalt som «teaterslaget».

Folk hadde tatt med fløyter og pipingen startet allerede i første akt. I pausen marsjerte Salicath inn blant uromakerne og forsøkte å beslaglegge fløytene deres.

«Dette skulle ikke bidra til å dempe gemyttene, særlig siden Salicath ikke var videre populær i byen fra før», står det i Reidar Marums teaterhistorie.

Da teppet falt, var pipekonserten så overdøvende at Salicath brukte sin myndighet som politiinspektør til å tilkalle ordensmakten. Det hele endte i tumulter.

La ned forbud mot buekorps

Men én kamp ble for tøff selv for Salicath. Den startet da han i 1886 la ned forbud mot buekorps.

«Hvor et buekorps påtreffes skal det voldelig oppløses og lederne innbringes til politikammeret.», var ordren fra konstabelinspektøren.

De kunne aller nådigst får marsjere på landet, og bare én gang i året gjennom sentrum.

Uten trommer.

Resultatet var et så stort frafall at det truet korpsenes eksistens. Og i 1889 sendte Nordnæs Bataillon en deputasjon til politiet med søknad om å få forbudet opphevet. Da hadde også politikerne, som hadde ansatt Salicath fått nok, og saken ble tatt opp i bystyret.

– Og da det dukket opp en død katt på trappen hans med en lapp med påskriften: «En salig katt?», hadde han kanskje fått nok av bergensk uforskammethet, sier statsarkivar Nedrebø.

Skjellsord i Stavanger

I 1892 ble Salicath forflyttet til Stavanger, hvor han ble innsatt som politimester. Der fortsatte han å legge seg ut med alt og alle. Derfra ble han også jaget av befolkning, politikere og redaktører.

Det skjedde etter at konfliktene nådde nye høyder da han beordret arrestert en redaktør og en oberstløytnant for å ha sunget «Mellom bakkar og berg» i sentrumsgatene. Den dag i dag brukes «Du, Salicath!» som skjellsord av godt voksne siddiser.

Salicath ble deretter ansatt som politimester i Larvik, hvor oppførselen hans tok en svært alvorlig vending.

Etter ufin oppførsel under en brann, der blant annet en ung kvinne omkom, ble vinduene i både hjemmet hans og på politistasjonen smadret med stein.

Da svarte Salicath med å forsøke å sette inn Hæren mot befolkningen.

Etter dette trakk han seg tilbake fra politigjerningen. Fredrik Theokar Salicath døde i 1911, 64 år gammel i Kristiania. Da satt han som redaktør for Norsk Lovtidende.