Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det snakkes høyt, og tidvis med skingrende utestemme, om bybane, årelange gravearbeider i indre bykjerne, tunneler, motorvei-lokk og en mulig utbygging av byarena på trekanttomten. Har ambassadørene for en mykere og grønnere fokus i byutviklingen abdisert? Hører vi barnas stemmer godt nok?
Leken som ble borte
Om vi for et øyeblikk kunne flyttet debatten bort fra hvordan vi kan få anlagt en bybane – enten den nå skal over Bryggen eller ei – og over til hvordan bomiljøet i byen bidrar til kvalitet i menneskers liv, kan vi lettere få øye på barnets perspektiv. For det er faktisk slik at om en setter seg mål om å utvikle noe så trangt og hardt som en by, så er kanskje det det aller viktigste å løfte frem: barnets perspektiv.
Nylig kom resultatene av den store undersøkelsen «Barn i Norge» og de forteller mye om hvordan norske foreldre oppfatter sin rolle og ser på sin egen innsats. Et av de signifikante funnene her, er at et flertall av foreldre mener barna deres har for lite fysisk samvær med andre barn i frie og uorganiserte fritidsaktiviteter.
Om en skal ta et slikt funn på alvor, stiller det krav til hvordan vi utvikler byen og bomiljøene, både i sentrum og i bydelene. Å tilrettelegge for møteplasser, arenaer og byrom som inviterer til fri lek og aktivitet, vil være et bidrag til dette. Det betyr arenaer som ikke er kommersielt drevet og arenaer hvor det ikke er ferdighetsmål som styrer aktiviteten. Arenaer som barn, unge og eldre kan søke til for å være sammen utendørs. Parkanlegg, gjerne også med en klatrepark, skatepark eller lignende i deler av områdene.
Byutvikling på barns premisser vil være å ta hensyn til barnets spontanitet, naturlige behov for livsutfoldelse, utforskertrang og kanskje fremfor alt: behov for å leke sammen med andre barn i trygge omgivelser. Dette vet vi nå gjelder for oss alle, uavhengig av alder. Behovet for rekreasjon, for fri aktivitet og for sosialt samvær følger oss gjennom livet.
Om vi tar hensyn til det, kan vi skape byrom med grønne lunger og åpne plasser som virker inviterende på barn, unge, foreldre og eldre. Eldre som spiller boccia hver tirsdagskveld, ungdommer som kaster frisbee, naboer som arrangerer ute-aerobic, barn som aker i bakkene om vinteren, trilleturer med barnevogner og eldre med gåstol.
Hva er planen, Bergen? Skal vi bare være inne?
Det er byutvikling, livskvalitet og folkehelse hånd i hånd i slike byrom. Det er noe som favner alle. Bruken krever ikke betalt medlemskap; en trenger ikke være «god» i noe for å gå i parken, en er utendørs, en styrer selv graden av sosial deltakelse og en holder seg i bevegelse.
En mykere og grønnere byutvikling må selvsagt bety at vi også klarer å finne de gode løsningene rundt privatbilisme, kollektivtransport, bybaneutvikling og hvor det skal komme tunneler og motorvei-lokk. Men i barnets perspektiv vil bomiljø og aktivitets- og leke-muligheter med venner alltid veie tyngre enn en hvilken som helst transportplan.
Et bysamfunn blir aldri bedre enn hvor godt det tar vare på barna sine. Det tenker jeg det kan være verdt å påminne alle byens 300.000 byutviklere om.