Valgkampene i Bergen har som regel ett dominerende hovedtema: Byutvikling. Og med Bergens snart 290.000 byutviklere (de kalles gjerne bergensere) går debatten høylytt, med mange konflikter og ofte udokumenterte anklager.

Må det være slik? Går det an å finne en kunnskapsbasert, konstruktiv og elegant måte å diskutere og utvikle et politikkfelt, som i sin karakter er så preget av interessemotsetninger? Det er viktig å finne samlende løsninger, men samtidig stå fast i upopulære avgjørelser.

Bergen feiret 950-årsjubileum i 2020. Det tar tiår, hundreår, tusen år å bygge en by, definitivt mer enn en fireårig kommunevalgperiode. Hva med å være enige om en langsiktig byvisjon – og holde seg til den – over flere valgperioder og selv om politisk posisjon og opposisjon bytter plass i førersetet.

Det hadde tjent byens og regionens langsiktige interesser. Det hadde gjort at nr. 2 byen i Norge, i den nasjonalt rikeste ressurslandsdelen Vestlandet, kunne løfte seg ytterligere, også internasjonalt. Det hadde skapt forutsigbarhet.

Jeg var med på et spennende eksperiment fra høsten 2015 til juni 2019. Som fersk byutviklingsbyråd skulle jeg overta stafettpinnen fra Høyre i utviklingen og ferdigstillelsen av kommuneplanen. En kommuneplan har en samfunnsdel og en arealdel.

Samfunnsdelen var levert av byrådet Martin Smith Sivertsen (daværende byrådsleder fra Høyre), og det påtroppende byrådet skulle gå videre fra visjonen i samfunnsdelen til å tegne kart og få på plass de bestemmelser og verktøy som måtte til for å realisere visjonen.

Visjonen fra Høyre i samfunnsdelen, var at Bergen skulle være en aktiv og attraktiv by. Byen skulle være kompakt, fremtidsrettet, grønn, engasjert og en drivkraft i regionen, ta hensyn til klima og miljø, levekår og folkehelse. Det er jo en flott og fremtidsrettet visjon, som slett ikke måtte endres, men gjennomføres. Det var bare å gå i gang og finne virkemidlene. Og arealdelen ble levert og vedtatt fire år senere, i juni 2019, med mål om at Bergen skulle gå fra å være en bilbasert by til å bli en kompakt by, der kvalitet på alle felt skulle fremmes og der blå og grønne areal skulle prioriteres – sjø, elver, vann, parker, skoger og natur.

Samme uken som arealplanen ble vedtatt i Bystyret i Bergen – paradoksalt nok stemte det lokale Høyre mot – kåret daværende statsråd og tidligere byrådsleder Monica Mæland Bergen som vinner av Solberg-regjeringens Attraktiv by-pris. Begrunnelsen var blant annet at «det var tatt kontroll over byutviklingen, med modig gjennomføringskraft ble byspredning stoppet og byutviklingen styrt i bærekraftig retning».

Byens satsing på kvalitet ble berømmet, mellom annet med etablering av byarkitekten og særlig at 7000 mål usentrale byggeområder ble tilbakeført til landbruk-, natur- og friluftsområder. Fagjuryen mente at «Bergen har gått foran, og vist hvordan byutvikling er samfunnsutvikling og gjennom å ta viktige og kontroversielle grep for å skape en mer tillitsbasert byutvikling med høy kvalitet»

Høsten 2019 tok nok et byråd fatt på ny valgperiode. Byrådet til Roger Valhammer (Ap) så den tette sammenhengen mellom den Høyre-leverte samfunnsdelen fra 2015 og den Ap-ledede arealplanen fra våren 2019 og vedtok i 2020 at dette felles arbeidet skulle være grunnlaget for de neste årenes utvikling for kommunen.

Byrådet grunnga dette med at samfunnsdelen hadde hatt en viktig samlende funksjon for kommunen sitt arbeid og berømmet planen for å være ambisiøs, fremsynt og oppdatert og at arealdelen bygget på sentrale føringer fra samfunnsdelen.

Da skulle vel alt være greit og legge til rette for en samlende og forutsigbar politikk, uansett om Høyre eller Ap leder et byrådssamarbeid? Utfordringen har vært og er å være villig til å ta den stramme medisinen som må til, og ikke historieløst springe fra tidligere visjoner og vedtak.

Det er svært overraskende å se byrådslederkandidat Christine Meyer fra Høyre gå til frontalangrep på en politikk utmeislet av eget parti. Hennes debattinnlegg i Bergens Tidende mandag denne uken, med tittelen «Bergenserne betaler prisen for feilslått byutvikling» er ytterst populistisk. Hennes innlegg kan ikke tolkes på annen måte enn at hun tar til orde for økt byspredning.

Bergen Næringsråd arrangerte tirsdag i denne uken den årlige Bergenskonferansen, med nettopp – Den attraktive byen – som tema. Statsviter og samfunnsforsker Erling Dokk Holm uttrykte det på følgende måte: «Dårlig arealpolitikk er populært, god bypolitikk er veldig upopulært. Vern natur og fortett i byggesonen. Og lag en felles fremtidsvisjon».

Min utfordring inn i valgkampen til byrådslederkandidatene Christine Meyer (H) og Rune Bakervik (Ap) er derfor: På et så konfliktfylt politikkområde som byutvikling er det avgjørende viktig å stå sammen om noen lange linjer for byens byutvikling. Bygg videre på visjonen lagt frem av et Høyre-ledet byråd i 2015, og i etterkant realisert av et Ap-ledet byråd.

Ikke skap en ny politikk med natur- og klimafiendtlig byspredning, men bygg på tvers av partiene en tett og vakker by, for å utvikle Bergen videre fra å være bilbyen til å bli gåbyen, sykkelbyen og kollektivbyen. La Bergen være nr. 1 byen når det gjelder å ta omsorg og riktige valg for miljø, klima og natur – en menneskevennlig og fremtidsrettet by. Bergensere, byutviklere og politikere i alle leire: Belit dere!