Så er vi her.

Arnesens knallblå øyne ønsker velkommen. Han går lett på foten inn til arbeidsværelset, som domineres av et klaver på 400 kilo.

Vi befinner oss nær toppen av Sandviken der det en gang i tiden bare var boktrykkere i gaten. Nå er det jazzpianisten Dag Arnesen (72) og konen Wenche Gausdal (62) som har slått rot det majestetiske trehuset i Gutenbergsveien.

– Jeg måtte fjerne hele vinduet og få en heisekran til å løfte det inn, sier han smilende, og legger til at det er fjerde gang det skjer.

Han viser videre vei opp til stuen. Skjenker kaffe i en katte-kopp. Smeller inn en nikotintyggis.

– Konen min elsker katter. Det er derfor vi har katter på alt mulig her, sier han, og legger til at den firbeinte i huset heter Sarah etter den amerikanske jazzvokalisten Sarah Vaughan.

And all that ...

Det er jazz det har gått i, og den holder fortsatt koken.

Det startet med klassisk piano som barn. Videre ble det lærerskolen på musikklinje. Deretter startet han på byens musikk konservatorium der han studerte under Jiri Hlinka. Han var lenge i det klassiske. Til han en dag hørte jazzpiano.

– Da raknet det helt. Jeg konverterte på flekken.

Det ble et engasjement ved Den Nationale Scene samtidig med studiene. Etter noen år i orkestergraven kom det tilbud om fast jobb.

– Da sa jeg nei. Det var fordi jeg hadde interesse for jazzen. Det var gøy å spille uansett, men jeg måtte ha nye impulser, måtte kunne turnere. Alt annet var brødjobber om det ikke var jazz, forteller han, og lirker diskret inn enda en tyggis.


Piano-pensjonist

Han er utdannet lærer, men har ikke jobbet som det en eneste dag. Arnesen har gjennom sin lange karriere som frilansmusiker ledet egne orkestre, trioer, kvartetter, septetter og 13-tetter.

I en periode bar det over fjellet og Oslo der jazzmiljøet, på den tiden, var større. Der spilte han også i flere grupper.

– Jeg krasjet en bil og fikk igjen på skatten, da fikk jeg råd til å kjøpe leilighet i Oslo. Vi hadde to baser, og en liste med punkter for og imot om vi skulle flytte tilbake til Bergen. Det ble huset som dro oss tilbake, selv om det regner mer.

Arnesen er travel. Fremover skal han spille på Nattjazz, Festspillene med Bergen Big Band, som han også skal spille inn plate med. Det blir undervisning på Sommerjazz, spillejobb på festivalen Pianorama, og Oslo Jazzfestival.

– Jeg er jo pensjonist, men som frilanser, ja, det er vel en av godene jeg har, smiler han, og virker nesten litt sjenert når han snakke om seg selv.

Vi holder ham på pinebenken. Vi kan jo ikke unngå Nattjazz, der Arnesen selvfølgelig spilte på den første utgaven.

– Har det virkelig blitt så lenge siden? 50 år? sier han og grøsser litt. Retter på skinnvesten.

Videre har han spilt på festivalen over hundre ganger. I år kommer han tilbake med Ny, Ny Bris.

Vind i seilet

Det har blitt 40-år siden Arnesens plate og bandet med nesten samme navn «Ny Bris» debuterte på Nattjazz.

Jazzbandet fikk kultstatus, turnerte og havnet på hitlistene. Jubileet skal feires, men han presiserer ar det ikke var hans idé.

Originalbesetningen har blitt byttet ut med unge talenter fra Griegakademiet, og fått navnet Ny, Ny Bris.

– De gamle er meg og Elisabeth Lid Trøen på saksofon, hun er 30 år.

Notene var håndskrevet og han måtte høre på sin egen plate for å renske opp i hva de skulle fremføre.

– Det låter litt annerledes. Men det er samme musikken og den har ikke blitt gammeldags. En av låtene, «Urolig tango», ble faktisk sendt eget radioprogram på NRK. Det er gøy!


Evig nerd

Vi går forbi enda et piano. Dette med et Brann-lys på toppen. Pianisten røper at han er den nest største Brann-supporteren, etter jazzsaksofonist Marius Neset.

At det har blitt produsert mange noteark i Gutenbergsveien, blir tydelig når han viser frem CD-hyllen.

I flere tiår har han tatt norsk folkemusikk ut på de internasjonale jazz-scenene med «Norwegian Song 1,2 og 3» som både tok ham til Kinas største jazzfestival, og solgte til gull.

Det er også musikk han og konen, som er både lærer og jazzsangerinne, har laget sammen. Som platen «Alegria».

– Det er brasiliansk. Vi reiser årlig til Brasil, og finner de feteste lokale sambaklubbene. Uansett hvor jeg har vært på ferie har jeg alltid funnet meg et studio og spilt, både i New York, London.

– Har du aldri blitt lei?

– Nei. Det har aldri vært deilig å ha en pause. Jeg er en nerd som må øve. Alltid.