Som sosialarbeider har jeg erfart er at det er mange barn i vårt samfunn som ikke tar del i feiringen og velstanden. Mange familier har ikke har økonomi til det. Flere av dem lever tilsynelatende med samme velstand som resten av samfunnet. Disse familiene og barna bærer skammen over å være fattige. De vil skjule det. Jeg har møtt barn helt ned i 3-4 års alder som bruker mye energi og krefter på å skjule det faktum at de er fattige. Det er noe de fleste av oss lukker øynene for og gjerne benekter eksistensen av.

Men det finnes familier og barn som er marginalisert i velstandssamfunnet vårt. Det er dagliglivet til ungdommer, barn og voksne som ikke tar del l vår velstand. Dette er barn som aldri deltar i barneselskap fordi foreldre ikke har økonomi til å kjøpe presanger. De små kan heller ikke ha egne barneselskap, foreldrene har ikke økonomi til det. Dette handler om barn som ikke har festdrakter til å kunne feire 17. mai.

Våre politiske ledere må få øynene opp for at dårlige klasseforskjeller, fattigdom og dårlige levevilkår kan føre til at noen barn og unge lettere blir skjøvet ut av skolen og senere arbeidslivet med de følger vi vet dette gir.

Fattigdom fører til annen marginalisering, psykisk sykdom og ensomhet. Slike følger krever også store ressurser fra samfunnet. Men politikerne kan endre dette hvis de bevilger mer penger til sosialhjelp og barnetrygd. Det vil være rett bruk av penger som vi som skattebetalere yter.

Vi som er sosialarbeidere er utdannet til å være sensitive voksne som skal se og undersøke hvor skadelig det er for barn å leve i familier med alvorlige problemer. Samtidig møter vi familier som lever utenfor samfunnet på grunn av svært dårlig økonomi. Barn som lever i fattigdom opplever krenkelser ved at de ikke kan delta i det som barn med foreldre med bedre økonomi tar som en selvfølge. Å vokse opp i fattigdom setter spor i hele livsløpet til mennesker.

Tradisjonelle fellesskap blir stadig svakere i vestlige samfunn. Enkeltindivider blir i økende grad overlatt til seg selv. Denne individualiseringen gir økte valgmuligheter, men også økt usikkerhet og risiko for å falle utenfor.

Satsene til hjelp bør økes betraktelig. Pengene er der, det er den politiske viljen til å faktisk hjelpe som mangler. Det må bli slutt på at ytelser som skal gis for å bekjempe fattigdom er så tilfeldige og lave som i dag

Politikere må ta inn over seg hvor destruktivt og uheldig det er å vokse opp i fattigdom. Dette er voksne og barn som har det ekstremt vanskelig. Barn havner på utsiden av sitt naturlige miljø. De kan ikke delta på de sosiale arenaene som er en selvfølge for de barn i familier med bedre økonomi.

Fattigdom går ofte i arv. Det er mye skam, sorg og sinne forbundet med å være fattig. Mønstre kan brytes, om våre politikere åpner opp for å virkelig hjelpe disse familiene. Vi vil da se flere glade barn i skolen og barnehagen, mer smil og latter, friere barn Det er økonomi og rammer i vårt rike land til å gi dem mulighet til å delta i storsamfunnet som likeverdige borgere.