Bare religiøsitetens fjøsnisser slipper unna med sånt som dette

Arrangementssjef Rolf Skogstrand synes det er greit med kjønnsskille i Grieghallen, så lenge sikkerhetsforskriftene er fulgt. Erling Gjelsvik reagerer sterkt.

Arrangementssjef Rolf Skogstrand synes det er greit med kjønnsskille i Grieghallen, så lenge sikkerhetsforskriftene er fulgt. Erling Gjelsvik reagerer sterkt. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Hadde segregasjonen skjedd på grunnlag av rase, ville helvetet ha vært løs, skriver Erling Gjelsvik i dette innlegget.

DEL

DebattKvinnene har fått egen inngang til bønnen» Da den muslimske festen id skulle feires i Grieghallen, ble arrangementet avviklet (ifølge Bergens Tidende 25.09) på en slik måte. Menn for seg, kvinner for seg.

Vera Espeland og Egil Ertresvåg ble sjokkert. I et leserinnlegg i samme avis (1.10.) satte de søkelys på hendelsen. «Egen inngang for kvinner? I Grieghallen? Hvem i Grieghallen har bestemt at det er greit med kjønnsdelte innganger til byens storstue?»  De fikk et søvngjengersk svar fra arrangementssjef Rolf Skogstrand. «Så lenge løsningene er i samsvar med Grieghallens sikkerhetskrav og rutiner, legger ikke vi oss opp i den praktiske bruken av inngangene.»

Smak på den «praktiske» ordbruken. I et samfunn der eksempelvis for lav prosentandel av kvinner i toppstillinger kan utløse et ramaskrik, mener Grieghallens representant at det er uproblematisk å håndheve kjønnslig apartheid når publikum skal sluses inn til et arrangement. Utover reaksjonen fra Espeland/Ertresvåg, later det til at allmennheten for øvrig deler Skogstrands søvnighet.

La oss si at problematikken ikke hadde handlet om kjønn, men om hudfarge. «Mørkhudete har fått egen inngang.» Kunne en slik opplysning ha sluppet unna offentlighetens oppmerksomhet, og reaksjonene blitt avspist med at Grieghallens hensyn til sikkerhetsrutiner var ivaretatt? Neppe. I stedet for å bli stuet bort blant notisene, ville saken ha vært på Bergens Tidendes førsteside. Og i neste øyeblikk på topp i riksdekkende media.

Uten tvil: Hadde segregasjonen skjedd på grunnlag av rase, ville helvetet ha vært løst. Når den skjer på grunnlag av kjønn, er det knapt nok noen (bortsett fra årvåkne Espeland og Ertresvåg) som hever et øyenbryn. Ikke-reaksjonen på denne episoden forteller oss hvor svak bevisstheten rundt likestilling mellom kjønnene fortsetter å være i det norske samfunnet. Og hvor stålsatt forsvaret for religiøse utidigheter er og blir.

For det er jo bare religiøsitetens fjøsnisser som slipper unna med sånt som dette her. Uavhengig av reglene i det normale samfunnslivet, får de religiøse lov til å leve ubekymret i sitt parallellunivers. Slikt som i alle andre sammenhenger ville ha vært uhørt, passerer uten støy når det kan skyte seg inn under religionsutøvelse.

At religionsfrihet må være å anse som en God Ting, er opplest og vedtatt. Men gjelder den uavkortet? Det er i så fall en misforstått form for toleranse overfor intoleransens mest frodige drivhus. Skal religionsfriheten omfatte retten til å undertrykke og diskriminere utvalgte deler av befolkningen, i det aktuelle tilfellet den halvdelen som er kvinner?

Innvandringen fra de islamske kjerneområdene har brakt med seg et kvinnesyn som steiler mot den mest spektakulære omveltningen i nyere vestlig sosialhistorie: kvinnefrigjøringens definitive gjennombrudd. På rekordtid er full likestilling mellom kjønnene blitt en del av grunnmuren i vår verdensdel. Men siden dette er en nyvinning, vil revolusjonens frukter nødvendigvis være sårbare. Derfor er det til enhver tid nødvendig å slå ned på kjønnsfascismen, ikke minst når den kamuflerer seg som religion.

Hva er det ved islam, som gjør at denne trosretningen selv i sine mest reaksjonære uttrykksformer møter så liten motstand? Er et liberalt samfunn som det norske blitt overveldet av frykten for å støte en av verdens mest hårsåre og voldelige ideologier på mansjettene? Til sammenlikning: Dersom Den norske kirke hadde ivret for å returnere til fortidig praksis, den gangen da en av kristendommens hovedoppgaver fremdeles var å holde kvinnene nede, ville all sympati tørke bort. Hvorfor stiller vi ikke tilsvarende krav til islam?

Pussig nok er mange kristne ideologer svært opptatt av å bagatellisere de undertrykkende aspektene ved islam. Sannsynligvis handler det om en form for selvforsvar, ettersom kristendom og islam har utspring i det samme tankegodset. Men mens kristendommen har måttet avkle seg sine mest motbydelige gevanter i møtet med en kraftfull motstandsbevegelse gjennom mer enn to hundre år, står islam ennå ikke på springbrettet til en tilsvarende utvikling.

Likevel har altså islam sine kristelige apologeter. I en kronikk i Bergens Tidende («Muslimer er ikke farlige», 09.10) får Ingvald Straume seg til å si blant annet følgende: «Tvangsekteskap og kvinneundertrykkinger ikke et kjennetegn på islam, men på førmoderne bondekultur.»

Jeg vet ikke hvilken tankekraft Straume er i besittelse av, men han burde kanskje være i stand til å reflektere over det åpenbare. Nemlig at både islam, judaismen og kristendommen i sin helhet er et kjennetegn på førmoderne bondekultur. Eller enda verre. Alle de patriarkalske religionene har sitt utspring i en ytterst primitiv nomadekultur. Derfra stammer deres dogmatiske vrangforestillinger, som de troende fortsetter å prakke på stadig nye slektsledd.

Å forlange at mennesker i det 21. århundre skal vise respekt for disse antikverte trosretningene, bare fordi det finnes mange åndelige slappfisker som følger dem, er et drøyt stykke.  En arena som Grieghallen burde i alle fall ha ryggrad til å si nei til arrangementer der berøringsangst mellom menn og kvinner er et problem.

Innvandringen fra de islamske kjerneområdene har brakt med seg et kvinnesyn som steiler mot den mest spektakulære omveltningen i nyere vestlig sosialhistorie.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags