Denne spalten begynner med at jeg sitter på en kai ved Vågen med «Ta-med-kaffen min». Filosofisk dveler jeg ved begreper om det lille sin betydning for det store, og om at en dråpe i havet ikke nødvendigvis er ubetydelig.

Jeg sitter på Nykirkekaien og ser mot Bryggen. Bryggen er heldigvis til stede, men den lille fargerike bien, Beffen, seiler ikke sine 50 turer over Vågen. Det er en viktig detalj som mangler fordi den er et symbol på flere ting byen bør styrke og ikke miste.

Les også andre innlegg av Trond Tystad:

Det ene er ekte ting som brukes hele året av bergensere som hovedpersoner og turister i biroller. Det gamle sentrum har for mange områder som bare lever når byen flommer over av turister, eller når solen eller helgen får bymann og stril på glid for en pils i fellesskapet.

Beffen og Fløibanen er viktige rollemodeller for hvordan for eksempel Torget burde fungere. Ikke som noe som skrus opp i turistsesongen og stenges første oktober, men ekte varer som turistene kan låne.

Vi får ikke en helårs levende havn og by av at bergensere og striler med små og store båter, og med alt fra potetgull og hjemmebrent til Chablis og dilldampet sjøkreps, bor på flytende hotell i Vågen 17. mai-helgen, og de fire soldagene om sommeren.

 

Jeg har bodd noen korte perioder i Venezia. Har du tatt en «honeymoon», romantisk gondoltur med en syngende gondolier til en sum som kunne betalt hele båten, har du vært i en turistfelle. En vakker og god opplevelse, men uansett noe som kun er rigget til for deg og andre turister med lommeboken full av yen, dollar og euro.

Har du derimot tatt Vaparettoen, vannbussen på kanalene og i lagunen ut til Lidoen og flyplassen, ja da har du smakt på det ekte Venezia. Akkurat som om du tar en av de anonyme gondolene som for noe skillemynt lar deg ta en bypass over kanalene, der det er en omvei å komme seg på de berømte broene.

Den ekte Beffen er direkte nedstammet fra ingeniør Jacob Trumpys idé og stiftelse av Bergens Elektriske Færgeselskap i perioden 1893 til -95. På denne tiden fikk han konsesjon til å drifte et relativt stort system av ruter og båter, og til å hente inn aksjonærer til selskapet. Bystyret og havnen godtok dette, mot at han halve flåten skulle stilles til brannkorpsets disposisjon ved brann, og at billettprisen var regulert til fem øre. Det ble seks ferger og en rekke ruter. Selskapet er også historisk ved at det var elektrisk drevet, altså langt foran sin tid.

 

Der hele den norske teknologi og fergeeliten nå kappes om å få opp troverdig batteridrift av ferger, kan Beffen sin nye elektriske båt (med sin driftsstans), lene seg på at den gjenopptar en tradisjon fra selskapet sitt første kvarte århundre i salg. Den type historisk patina og ekthet som sitter i veggene i Beffen kan altså ikke kjøpes for penger.

Videre er Beffen et gjenstridig symbol på passasjertrafikk på Vågen. Alle planer for å sikre vitalitet i vår historiske by hopper over den mest sentrale historiske faktoren. Vi prater om innholdet i salgsbodene på Torget, om stoppesteder for buss og bane, om skilter og om parkeringsplasser. Den eneste årsaken til at det historiske sentrum lå der det lå er havnen. Det er gods og personfrakt som til alle tider har skapt liv og røre rundt Vågen. Godstransporten er i stigende grad fra motoriseringen ved innløpet av det tyvende århundre blitt for tungt og motorisert til å håndteres i en historisk havn.

Det er uansett en bagatell mot alle de dagene der Vågen og det historiske sentrum er så dødt at ærfugl og skarv har søkt fredelig vinterly midt i Vågen.

 

Da står vi igjen med persontransporten og opplevelsen. Havnebyer over hele verden har innsett dette, og under merkelapper som «Waterfront Cities» arbeider de med å styrke sin posisjon med vannfronten som det sentrale. Cape Town har sin strategi med å dytte brannbåter og nyttebåter inn i vrimmelen for å skape liv. Den historiske havnen på Manhattan rett nedenfor Wall Street kjører på å samle museum, historiske båter, stoppested for småfergeruter (New Yorks gule svar på Beffen) og helikoptersightseeing sammen med restauranter og opplevelser.

Bergen er faktisk nummer to på Fodors guide over verdens beste Waterfront cities, etter Venezia, men før Amsterdam, Sydney og San Francisco.

Alle byer som har en gudgitt historie som Bergen, forsøker å dyrke frem vekst i sjøfronten i en ny tid.

Bergen derimot, diskuterer alt på land og lar tilfeldighetene og de enkelte ildsjelene alene stå for å holde i gang Beffen, veteranbåter, Statsråden, snøggbåter, sightseeingturer også videre. Når noen nesten går under, oppstår private og kommunale redningsaksjoner. Beffen blir forhåpentligvis berget nå, og sist sommer så vi jo båter legge til kai på fisketorget med salg av fersk sjømat for første gang på flere generasjoner. Selvsagt er det litt vanskelig de fem dagene det kommer et cruiseskip for mye til byen vår. Det er uansett en bagatell mot alle de dagene der Vågen og det historiske sentrum er så dødt at ærfugl og skarv har søkt fredelig vinterly midt i Vågen.

Les også andre innlegg av Trond Tystad:

Vi får ikke en helårs levende havn og by av at bergensere og striler med små og store båter, og med alt fra potetgull og hjemmebrent til Chablis og dilldampet sjøkreps, bor på flytende hotell i Vågen 17. mai-helgen, og de fire soldagene om sommeren. Derfor må Beffen berges som en liten del av grunnmuren i et større byggverk.

Deretter må vestlandsfylkets høvedskvinne Hestetun og byutviklingsadmiral Tryti hurtig komme opp med en operativ plan over hvordan det blå transportsystemet fra internasjonale ferger, via det regionale snøggbåtnettet og ned til nye ruter både til Knarvik, Sotra og Meland og ikke minst en blå bybane kan bli en hurtig realitet.

Den blå veien ligger der fra naturens side, kaier har vi mer enn nok av, og Norge og Bergen er i spiss når det gjelder elektrifisering. Alt ligger altså til rette for en blågrønn vekst som har den bivirkningen at den vil få det historiske sentrum til å ha en langt lengre blomstringstid enn fra 17. mai til Festspill- ene.