Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor skal ikke Bergen ha en bystrand?

Artikkelen er over 5 år gammel

Midt i travle byer som Wien, Roma, Berlin, Amsterdam og København var det en bevegelse av å introdusere «badeliv», skriver Trond Tystad i dagens spalte.

Debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Byen vår angripes og beleires av bølger på bølger med sommervær i dagevis. Da Festspillene ble anlagt benyttet man alle tilgjengelige historiske data for å finne den perioden der regnbyen Bergen ikke lever opp til sitt rykte. I år bekreftes dette til fulle.

Ukene før, under og etter Festspillene ser nå ut til å konkluderes med lange perioder med sol, temperaturer som passerer 20-tallet og en og annen dusj en kort periode hver uke for å vanne blomstene og holde gresset grønt. Med perfekt meteorologipolitisk timing lanserte byutviklingsbyråd Tryti flere strender i byen som et preludium til denne deilige tiden. Dessverre uten at det avfødte den helt store debatten.

Jeg vil benytte denne ukens spalte til å bedrive livredning for debatten om denne ideen.

Uten mye munn til munn dør en slik ide gjerne ut i den lange regnbyen fra september til mars. Hvem i huleste med vettet i behold anlegger badeplasser mellom de våte stormkastene når det er vått og kaldt og breiflabb over alt?

Problemet er at når vi først får sommerdagene våre, så anlegger vi heller ingenting da. Ingen bergenser er så dum at de ikke legger nytelsen til disse deilige sommerdagene. Vi kommer ikke ut av vinterhiet og til sentrum for å bedrive anleggsarbeid før neste vinter. Nei, nå slepes båtene den eneste kjøreturen i året inn til kai ved Bergen og eierne opparbeider seg en tilstrekkelig kaipromille som gjør det ulovlig å flytte båten. Alle andre promenerer, spiser is som om vi var i Italia og henslenger oss på nærmeste benk, restaurantsete eller ledige flekk gras.

Jeg leverte selv en rapport om «Stranden i Byen» for et lite tiår siden. Den samlet opp erfaringene fra europeiske storbyer, der strand var benyttet som et tema for at folk skulle vinne byene og særlig elve- og sjøfrontene tilbake i den postindustrielle tidsalder.

Vi dokumenterte strandinstallasjoner som hadde dukket opp langs elver og i havner over hele Europa. Midt i travle byer som Wien, Roma, Berlin, Amsterdam og København var det en bevegelse av å introdusere «badeliv».

Felles for svært mange av disse stedene var områder hvor selve badingen var en missing link, på grunn av strøm, forurensing og motorfart på selve vannflaten. Til tross for dette så vi at litt sand, parasoller, fluktstoler, bocciaspill og høy solbrillefaktor fikk folk til å bryte storbyens vanlige kommersielle A4-rytme. Disse små og store sandperlene gjorde bybildet til noe annet enn en travel transportåre for folk som skulle handle i magasinene eller arbeide på kontorene. Stranden i byen er en av to slike store strategier for å få sivilisasjonen i storbyen til å flekke av seg bluser og skjorter, roe ned tempoet og komme i kontakt med «naturen».

Den andre har vi lykkes godt med i Bergen. Det er den som handler om at parkavdelingen lagde et stort midtsommerbål av alle «trakk ikke på gresset» -skiltene. De siste tyve årene har de grønne flatene blitt invadert av mer eller mindre organiserte pikniker i større og større grad. Vi la sist søndagstur som en fra plen til plen-sightseeing i egen by.

Bruk av graset til å sitte på, spille rare engelske kolonispill som badminton og croquet og til å lese og spise på med alt fra pledd til den hvite sommerjakken som dekke, er herlig utbredt. I stedet for å hvile på dette grønne lauvbæret gjør byutviklingsbyråden det eneste rette. Hun peker videre på det blå fritidselementet i byen, aktiviteten som er naturlig mot sjøfronten og dens virkemidler.

Sjøbadene på Nordnes, Sydnes og Elesro er deilige unntak som varsler en sommer. I tillegg har vi fått noen fine og tilgjengelige brygger fra Sandviken til Nordnes.

I vår Stranden i Byen-rapport finner hun det området hun pekte på ved Storelungeren, sammen med fem andre, med en liten strand ved siden av det grønne vernete skuret på Bryggen som det mest spektakulære. Den rapporten ligger sikkert i et kommunalt arkiv med et tykt lag støv på seg. For plassering av bystrender med eller uten bademulighet er mulighetene så mange at i denne sammenheng er vår rapport unnværlig. Det som derimot var genialt med Stranden i Byen- bevegelsen som har gått gjennom Europa er den rimelige driftsformen.

Skal kommunen finne plass på både investerings- og driftsbudsjettet kommer det ingen strender før dagens studenter er pensjonister. Det «Stranden i Byen» gjorde i mange byer var at det grodde frem lavkommersielle drivere. Kommunens innsats var gjerne tillatelsen og kanskje litt sand og litt utstyr.

Resten av utstyret, renhold etc var bekostet av at noen fikk drive butikk i mikro kala der. Typisk de vi snakket med var studenter som laget sin egen sommerjobb eller unge idealister som syntes det var like kult å drive en ministrand midt i Wien som å gjøre det samme på en øy i Thailand.Stort sett livnærte de seg av salg av forfriskninger og snacks. Noen måtte ta dovasken mot å få plassen, mens andre fikk litt tilskudd for å holde en liten offentlig do åpen.

Jeg ble i vinter invitert til den Transilvanske Arkitektur Biennalen, der et av mine foredrag var «Stranden i Byen Rapporten» fra Bergen på sesjonen for unge arkitekter. Med glede har jeg konstatert at de fikk berget elvebredden sin fra å bli en utvidelse av trafikkarealet som nytt trikkespor. I stedet skal de holde en rekke strandinstallasjoner der en helg i august.

Pessimistisk tenkte jeg – hvorfor skjer ikke dette i Bergen også? Det tungsinnet har Tryti nå slukket, og jeg heier på at hun gjennom vinteren får laget et par tre nye strender og bad i Bergen slik at de står klar til solen treffer oss igjen ved Festspillene 2017.