Bergen trenger alt annet enn flere påtrengende, malplasserte kunstgaver

Av

Erling Gjelsvik slakter Arne Mælands kunst i dagens spalte.

Tydeligvis har han en egen evne til å pisse seg inn med de rike og mektige.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Erling Gjelsvik liker ikke kunsten til Arne Mæland. «Livet, leiken og draumane» i Solheimsviken er et av kunstverkene han slakter i dagen spalte.

Erling Gjelsvik liker ikke kunsten til Arne Mæland. «Livet, leiken og draumane» i Solheimsviken er et av kunstverkene han slakter i dagen spalte. (Foto: )

DEL

BA+ for kun kr 100 til og med påsken!

DEBATTBilledhuggeren Arne Mæland later til å være i besittelse av et sosialt talent som er omvendt proporsjonalt med det kunstneriske. Tydeligvis har han en egen evne til å pisse seg inn med de rike og mektige. Resultat: En rekke underlødige skulpturer har fått plass i det bergenske bybildet – etter påtrykk fra Mælands velbeslåtte, innflytelsesrike støttespillere.

LES MER: Nysgjerrige og positive til Mælands kunst

LES OGSÅ: Mæland står oppreist i motvind

Prikken under i-en er den den totalt ubehjelpelige «Skateren», som skjemmer ut Kronstadparken. Men «Livet, leiken og draumane» i Solheimsviken, «Ventande jente» på Torgallmenningen, og «Uteliggeren» utenfor DnB-bygningen ligger ikke langt etter.

De stive, klossete, klisjéaktige figurene er så frastøtende i all sin amatørisme at enhver med et minimum av estetisk sans går i en lang bue utenom. Nå, gjennom Harmoniens jubileumsår, skal mer av det samme prege Grieghallens foajé og plassen utenfor.

At orkesteret vil skamfere markeringen sin på denne måten, har sendt sjokkbølger gjennom byens kvalifiserte publikum og den kunstfaglige ekspertisen. Hvordan kan de ansvarlige finne på noe slikt? Sammenhengen er åpenbar, og tilsvarende pinlig.

En steinrik mesén, som orkesteret har gjort seg økonomisk avhengig av, forlanger en gjentjeneste for sine milde gaver. Det Christian Rieber vil ha, er en skueplass for vennen Mæland. Verken Bergen Filharmoniske Orkester eller Grieghallen har hatt ryggrad (eller lommebok stor nok) til å si nei.

Dermed er fadesen et faktum.

Det er trist, ikke minst med tanke på at kunstskandalen inntil videre har overskygget selve jubileet. At pengemennesker skal ha rett til å prakke sin dårlige smak på fellesskapet, er grotesk. Hvilken kunst de fyller opp hjemmene sine med, er deres egen sak. Men når typer som Rieber, Knut Galtung Døsvig og Per Grieg hjelper en slett kunstner med å gjøre krav på en betydelig tilstedeværelse i offentligheten, angår det hele befolkningen. Da har vi alle grunn til å hyle på rettferdighet. Kunst i det offentlige rom skal ikke være hva som helst.

Den skal holde mål. I en viss forstand taler en slik kunst på vegne av oss alle. Derfor bør reglene for lokalisering av kunst på gater og streder være ytterst restriktive. Her skal det ikke være plass for ettergivenhet, på grensen til korrupsjon, overfor innflytelsesrike enkeltindivider som liker å skalte og valte med det meste. I det aktuelle tilfellet har vi et deprimerende eksempel på hvor galt det bærer av sted når den hemningsløse vulgariteten blant Bergens høyborgerskap trumfer igjennom viljen sin.

At Arne Mælands skulpturer får lov til å prege bybildet (inkludert en arena som Grieghallen, en av de viktigste møtestedene mellom Bergen og verden), bidrar til å skape inntrykk av et bysamfunn blottet for kvalitetsbevissthet.

I forbindelse med kontroversene rundt utplasseringen av «Skateren», da særlig forhenværende KODE-direktør Erlend Høyersten var på hugget, truet en snurt Galtung Døsvig med at givergleden blant rikfolk lett kunne tørke ut.

De harde kunstklimatiske betingelsene i Bergen virket ikke særlig befordrende på generøsiteten. Ja – for Guds skyld! Når vi ser hva slags milde gaver vi blir belemret med, er det all mulig grunn til å ønske en slik ørkenspredning hjertelig velkommen.

Bergen trenger alt annet enn flere påtrengende, malplasserte kunstgaver som ikke er kvalitetssikret av fagfolk. Ikke minst har byen et skrikende behov for en uttynning av skulpturskogen.

Det er på høy tid å sette i verk et program for å sanere den likegyldige kunsten som forsøpler både sentrale og usentrale bydeler. I min sjel er det ingen tvil om hva som bør fjernes først: Arne Mælands skulpturer er problemavfall, og bør behandles deretter.

Jeg er stygt redd for at utfallet vil bli det motsatte. Kreftene bak Harmonien-feiringens Mæland-menasjeri hevder at utstillingen er midlertidig, begrenset til jubileumsåret. Vi får nå se. Noe av dette skrotet blir vi nok aldri kvitt, er jeg redd. I sin servilitet overfor Rieber og pengene hans, våger «kulturbyen» neppe noe annet enn å motta enda en foræring.

Hvis vi er riktig uheldige, er det de to uformelige klumpene ute på Edvard Griegs plass som blir stående på permanent basis. I denne ulykkelige affæren bør den mest nådeløse forhånelsen være forbeholdt BFOs ledelse, som i et knefall for pengesekken har skuslet bort sitt kvalitetsmessige renommé. Et verdenskjent orkester feirer to hundre og femti år. Og så misbrukes anledningen til å skape blest rundt en fiduskunstner fra Os?

Dette var da eine grausame Salbe. Hør nå her, Gjelsvik! SÅ ille kan det da ikke være, vil noen si. Nei, det stemmer. De har rett. Det er MYE verre. Mitt vokabular av ukvemsord, som er ganske rikholdig, stekker ikke til.

Artikkeltags