Sport er viktig. Det gir oss en følelse av fellesskap som er både fiktivt og reelt på samme tid. At man tilfeldigvis heier på samme lag kan være nok til å utløse en high-five, i ekstreme tilfeller også en klem mellom helt ukjente mennesker. Hvordan vi velger oss en idrett eller et lag, kan det skrives bøker om. En eldre bror som er glødende opptatt av utfor, en pappa som tar deg med på Stadion, en spesielt attraktiv utøver, hvem vet hvilke mystiske prosesser som ligger bak?

Hvordan det skjer at vi mister interessen for en idrettsgren er litt lettere å forstå. Skøytesporten døde fordi nederlenderne var for suverene i for mange år. Hoppsporten mistet sin glans, i hvert fall for meg, når kroppsmasseindeks ble viktig og utøverne begynte å se ut som de kom rett fra et langvarig opphold i et katastrofeområde. Langrenn følger jeg fremdeles, selv om det henger i en tynn tråd. Her er det paradoksalt nok for mye, og ikke for lite pressedekning som er problemet. En dag i en ikke altfor fjern fremtid kommer det et spørsmål for mye om Petter Northug i et intervju, og jeg slår av TV-en for godt.

Les også andre innlegg av Chris Tvedt:

Derfor er det best å finne seg noen nye helter jo før jo heller. I min alder er det ikke så lett som man skulle tro, men det lar seg gjøre. I skrivende stund befinner de utvalgte seg et sted utenfor den australske kysten på vei mot Korallhavet. De er garantert slitne, garantert våte, garantert hundre prosent fokuserte. Jeg snakker om deltagerne i Volvo Ocean Race.

En gang i tiden het konkurransen Withbread Around the World Race, etter det engelske bryggeriet som fikk ideen. Den første regattaen gikk av stabelen i 1973-74. Volvo overtok i 2005, og årets utgave er den tolvte gangen verdens beste seilere konkurrerer om å seile raskest jorden rundt.

Nordmenn har vært med noen ganger. Peder Lunde jr., vår olympiske gullmedaljør fra 1960, var kaptein på Berge Viking i 1981. Noen år senere var det Knut Frostads tur, først med Innovation Kvaerner, deretter med Djuice Dragon, før han nå har endt opp som direktør for hele Volvo Ocean Race.

Skal du følge en sport på alvor, må du elske noen og hate andre, det sier seg selv. Hvis vi hadde hatt med en norsk båt i år, ville jeg nok heiet på den, men i mangel av det falt mitt valg på en engelsk ungdomsskolelærer ved navn Dee Caffari, skipper på Turn the Tide on Plastic. Det er ikke den raskeste båten i feltet, tvert i mot, etter tre etapper ligger de på siste plass, selv om de bare var drøyt ett minutt fra nest siste plassen i Cape Town, etter en etappe på 7000 nautiske mil!

Det finnes imidlertid noen gode grunner til å heie på Dee allikevel.

Først og fremst er hun den tøffeste damen det er mulig å tenke seg. Etter fem år som lærer bestemte hun seg for å satse fullt ut på seiling. I dag har hun seilt rundt jorden fem ganger. Hun er den eneste kvinnen som har seilt jorden rundt non-stop, alene og mot de fremherskende strøm- og vindretningene. Det er en prestasjon som krever så mye, både psykisk og fysisk, at det knapt er til å fatte.

Dessuten har Dee Caffari gjort noen valg når det kommer til mannskap. Hun har med seg like mange kvinner som menn, og de fleste ombord er under tretti år. Det er oppsiktsvekkende i en sport der rå fysisk styrke og erfaring er de to viktigste kriteriene. Flere av etappene i Volvo Ocean Race går gjennom verdens mest ekstreme farvann, som for eksempel Sørishavet.

I en seksti fot lang regattamaskin bør du helst vite hva du driver med der nede.

I tillegg til å seile så raskt som de bare kan holder Caffari og mannskapet på med noe viktig ute på havet. De samler inn prøver for GEOMAR havforskningssenter i Kiel, noe som gir viktig informasjon om forekomsten av mikroplast-partikler i verdenshavene. Volvo Ocean Race er selvsagt både skamløs markedsføring og spektakulær toppidrett, men dette er et element av ekte idealisme der som går an å sette pris på.

Les også andre innlegg av Chris Tvedt:

Men først og fremst er regattaen gøy.

Det handler både om strategi og om fysisk action. På nettet får vi kontinuerlig oppdateringer av båtenes posisjon, fart og innbyrdes rekkefølge, slik at sånne som meg kan sjekke utviklingen hver fjerde time døgnet rundt. I tillegg kommer daglig oppsiktsvekkende videosnutter fra båtene og fra helikopter. Hvis du tror seiling er kjedelig, sjekk det ut på nettet!

Innerst inne vet jeg jo at det ikke bare er derfor jeg blir så hektet på denne regattaen. Jeg har aldri drømt om å spille på Liverpool, eller å stake først inn på oppløpet i Kollen, jeg har drømt om å krysse åpne hav og se fremmede kyster dukke opp i horisonten. Nå må jeg kanskje innse at drømmen aldri vil bli til virkelighet, at det er opp til Dee Caffari å leve den for meg.

Jeg reiser jorden rundt i form av daglige tre minutter lange videoer, uten tilhørende kulde, sjøsyke og slit.