Som arbeidstaker i Norge har du som utgangspunkt et sterkt vern etter arbeidsmiljøloven. Du har en lovfestet rett til ferie og feriepenger, du kan ikke bli sagt opp uten at dette er saklig begrunnet, og det stilles strenge krav til arbeidsmiljøet.

Men loven setter derimot ingen nedre grenser for hvor lite en arbeidstaker lovlig kan få betalt for sin arbeidskraft.

For de aller fleste er det arbeidskontrakten som blir avgjørende for hvilken lønn du skal motta, ettersom det som utgangspunktet er avtalefrihet når det kommer til lønn. Dette innebærer at det er opp til arbeidsgiver og arbeidstaker å avgjøre hvor mye den enkelte skal tjene. Godtar du en kontrakt som gir deg lønn på 50 kr i timen, setter ikke loven noen grenser for dette.

Les også

«Men vi var jo enige ...»

 

Bakgrunnen for denne ordningen er trolig at fagorganisasjonene og tariffavtaler tradisjonelt sett har stått sterkt i Norge og de fleste bransjer har rettet seg etter gjeldende tariffavtaler, selv om de ikke er bundet av dem. Likevel ser Jussformidlingen at en manglende regulering av minstelønn åpner for en utnytting av dem som allerede står svakest stilt på arbeidsmarkeder – de som ikke kan velge mellom flere ulike jobber og som gjerne ikke har råd til å si nei til arbeid.

Jussformidlingen ser til stadighet at arbeidsgivere utnytter denne muligheten og setter uforsvarlig lav lønn, slik at arbeidstakeren sliter med å livnære seg selv og sin familie. Dette skaper et svært ubalansert forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, som David mot Goliat.

Et virkemiddel lovgiver har for å bøte på problemet er å sette krav til minstelønn i bestemte bransjer. Dette har vi sett en økning av i Norge de siste årene. Lovgiver har lovfestet minstelønn blant annet for ansatte på byggeplasser, renholdsarbeidere, ansatte i overnatting-, servering- og cateringnæringen og ansatte som utfører elektro-arbeid. Dette er typiske yrkesgrupper som har blitt utsatt for utnyttelse av arbeidsgivere.

Til sammen har vi i Norge ni allmenngjorte tariffavtaler som stiller krav til minstelønn i ulike bransjer. Dette er et virkemiddel lovgiver har, nettopp for å hindre utnyttelse av arbeidskraft. Men er dette nok?

De ni allmenngjorte tariffavtalene som er gjeldende i Norge i dag, har blitt til fra 2008 og utover. Flertallet av disse har blitt vedtatt de siste tre årene. Dette viser tendenser til et økende behov for tariffreguleringer i det norske arbeidslivet. Kanskje kan det tyde på et behov for en allmenngjort minstelønn for arbeidstakere i alle bransjer.

Konsekvensen av at det ikke er allmenngjort en minstelønn for alle arbeidstakere, på tvers av bransjer, er at loven ikke setter en stopper for utnyttelse av arbeidskraft. Det arbeidstakeren da står igjen med som sitt eneste vern er arbeidsgivers samvittighet.

Jussformidlingen ser dessverre at det er et økende problem at arbeidsgivere er mer kyniske og trosser samvittigheten. Dette går særlig ut over dem som allerede stiller svakt i arbeidslivet.

Dersom man ikke har mulighet til å velge mellom flere jobber, ikke kjenner det norske regelverket og ikke har mulighet til å si nei til arbeid, verner ikke loven godt nok. Ønsker vi et samfunn hvor lovverket åpner i så stor grad for utnyttelse av de svakeste?

Jussformidlingen mener det er behov for en lovfestet regulering av minstelønn i Norge, uavhengig av bransje. Ingen skal måtte godta en lønn på 50 kr i timen, eller mindre. Dette er på ingen måte tilstrekkelig til å dekke et livsopphold for en enkeltperson, og langt mindre en familie, i Norge i dag. Den norske lovgiver må se på mulighetene for å regulere minstelønnen, slik lovgiver i hele 23 av 31 EU-/EØS-land allerede har gjort.

En lovregulering av minstelønn vil bidra til et minstevern til de som trenger det mest. Samtidig vil en slik regulering ikke være til hinder for avtalefrihet over denne grensen eller egne tariff-reguleringer i de bransjene som trenger et enda sterkere vern. På denne måten sikres David mot Goliat.