Bruk et språk folk flest klarer å forstå

– En bekjent kommer iblant bort med post han ikke skjønner. Han var slått personlig konkurs, men visste det ikke selv, forteller Michael Hertzberg i sitt innlegg om vanskelig byråkrati-språk.Illustrasjonsfoto: NTB / Scanpix

– En bekjent kommer iblant bort med post han ikke skjønner. Han var slått personlig konkurs, men visste det ikke selv, forteller Michael Hertzberg i sitt innlegg om vanskelig byråkrati-språk.Illustrasjonsfoto: NTB / Scanpix Foto:

Av

Kjære kemneren. Eller var det namsfogden? Det var en tilfeldighet at jeg kom over brevet ditt.

DEL

MeningerEn bekjent kommer iblant bort med post han ikke skjønner. Bortgjemt i mappen så jeg deg. «Ikke problem. Ikke betale,» sa min bekjente. Det var en sannhet med modifikasjoner. Han var slått personlig konkurs, men visste det ikke selv. Han trengte jo ikke betale noe i denne omgang. «Intet til utlegg», som det så fint heter.

Vi må snakke om retorisk kapasitet, evnen til å lese og avkode et budskap. Har egentlig alle kapasitet til å lese teknisk juridisk språk i en desperat situasjon? For noen ligger avmakten i språket. De har verken ordene eller forståelsen. «Saksøkte har ikke tatt kontakt» står det i brevet.

Tar namsfogden egentlig «kontakt» når de snakker et fremmed språk de færreste forstår? Det er klart at byrden ligger på den saksøkte. Man kan få andre til å lese brevet, en venn, tante, kollega eller andre. Men om jeg skal synse fritt: et brev fra Namsfogden er kanskje ikke det kjekkeste å vise frem til venner og kjente.

Kanskje vi bør snakke om retorisk ulikhet slik som vi snakker om økonomisk ulikhet. På samme måte som folk har ulike forutsetninger for rikdom, makt og innflytelse, har vi også ulike forutsetninger for språklig forståelse og ordforråd.

Budskapet må oversettes til et språk, i vid betydning, som både avsender og mottaker har evne til å forstå. Men hvordan når man ut til dem som ikke kan nås?

Etter to sider tettpakket med byråkratisk tekst kan den observante leser finne avgjørelsen. Namsmannens beslutning lyder: «Forretningen besluttes fremmet. Da saksøkte ikke er funnet med ytelser det kan trekkes av eller formuesgoder det kan tas pant av eller ønskes utleggspant i, beslutter namsmannen saken fremmet med intet til utlegg.» Hvem vil vel egentlig skrive: «Du har ingenting av verdi som vi kan ta ifra deg.»?

Språk er forståelse, innsikt og poesi, men også fremmedgjøring, fornedrelse og ydmykelse. Namsfogden og kemneren er maktens håndlangere, med et fryktet omdømme som strekker seg lang tid tilbake. Det er en særegen posisjon med makt over dem i økonomisk ulikhet. Det er en nødvendig rolle, med mye ansvar, også samfunnsansvar.

De som får brev fra namsfogd og kemner er i en utsatt, sårbar økonomisk situasjon. Gjennom tekniske og fremmedgjørende begreper blir mange av dem også kastet ut i retorisk ulikhet. I tillegg til en økonomisk fornedrelse, blir de også språklig ydmyket.

Kjære namsfogden. Eller var det kemneren? Dette er et språklig inkassovarsel fra avmaktens korridorer. Det er mange som sliter med å lese brev fra offentlig forvaltning. Min venn hadde i forveien av inkassosaken vært på møte med Nav, og fått beskjed om at de skulle ordne med regningene. «Du skal ikke betale» hadde de sagt. Derfor var det tommel opp og jubel i heimen da det kom svart på hvitt i brevet: «intet til utlegg». Med et smil om munnen kunne han fastslå: «Ikke problem. Ikke betale.» Men brevet var fra namsfogden og ikke fra Nav, og ingen av dem visste forskjellen på deres mandat. Kanskje er det første gang en oppføring i løsøreregisteret har blitt feiret med kake?

Det er ikke bare ord og begreper som er vanskelig, men også å vite forskjellen på de ulike offentlige instanser. Kjære kemneren. Eller skal jeg si namsmannen? Namsfogden? Namsfullmektig? Hva er løsøreregisteret, og hva er det for et navn? I offentlig forvaltning er ofte flere instanser involvert, men hvem har egentlig full innsikt i hvor et mandat begynner og slutter?

Dersom du har tenkt å bli fattig, anbefaler jeg deg å ta juridisk embetseksamen først. Den retoriske ulikheten er nemlig like vond som den økonomiske ulikheten.

Enkel og klar språkføring er ikke den eneste løsningen, men det kan gjøre forskjellen. Offentlige instanser er pliktig i å kommunisere også med dem som ikke kan eller vil kommunisere tilbake. Denne utfordringen er det viktig å snakke om.

Et brev fra namsfogden vil neppe noen gang bli en god opplevelse. Men dere, og annen offentlig forvaltning, kan ta institusjonelt ansvar for å motarbeide retorisk ulikhet i kommunikasjon med brukerne. Språkets makt bør ikke undervurderes.

Opprinnelig versjon ble først publisert på hjemmesiden til kommunikasjonsbyrået Mannheimer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags