De skrøpelige eldre i Bergen blir oversett

– Eldrerådet i Bergen har satt omsorg for de skrøpelige eldre på dagsorden mange ganger, og gitt gode innspill, men endringer tar tydeligvis lang tid, skriver innsenderne. FOTO: NTB Scanpix/Gorm Kallestad

– Eldrerådet i Bergen har satt omsorg for de skrøpelige eldre på dagsorden mange ganger, og gitt gode innspill, men endringer tar tydeligvis lang tid, skriver innsenderne. FOTO: NTB Scanpix/Gorm Kallestad Foto:

Av

Det holder ikke at medisinske behov blir ivaretatt. Det handler også om selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel.

DEL

MeningerVi fire som har signert dette innlegget har i ulike fora i lang tid vært svært tydelige på at det i Bergen er nødvendig å sette inn et krafttiltak for å bedre helsetjenesten for byens eldre. Vi har jevnlig informert politikere så vel som byråkrater på alle nivå. Vi har formidlet det pasienter og pårørende opplever i sine møter med kommunehelsetjenesten i landets nest største by.

Vi snakker ikke om den spreke pensjonisten, men de skrøpelige eldre, mennesker som har et stort omsorgsbehov og sammensatte helseproblemer. Denne gruppen har jevnlig behov for sykehusbehandling og kommunale helse- og omsorgstjenester, og gruppen vokser i takt med bedre medisinsk behandling og økt levealder.

Eldrerådet i Bergen har satt omsorg for de skrøpelige eldre på dagsorden mange ganger, og påpekt mangelen på sykehjemsplasser og kritisert stoppeklokkeregimet i hjemmetjenesten. Eldrerådet har gitt gode innspill til kommunen på ulike områder, men endringer tar tydeligvis lang tid.

Utfordringene er spesielt store i Bergen, så det er flott at det endelig bygges nye sykehjem i byen, og i år kommer det til 107 nye sykehjemsplasser. Legedekningen er blitt bedre på sykehjemmene, men antall sykehjemsplasser må økes ytterligere, og det må tas høyde for at gruppen skrøpelige eldre øker. Når et menneske ikke lenger makter å ha omsorg for eget liv, må en heldøgns omsorgsplass stå klar. Bemanningen på sykehjemmet må innrettes så den støtter de ulike behov sykehjemsbeboerne har.

Det er fint at innholdet i hverdagen styrkes gjennom økt deltakelse av profesjonelle og frivillige kulturtiltak, men like viktig er det å satse ekstra på geriatrisk kompetanse. Det vil gi beboerne en kvalitativ bedre hverdag. Store kvalitetsforskjeller på sykehjemmene er uakseptabelt.

Vi som har forfattet dette innlegget håper det beste, men vi vet – basert på lang erfaring fra våre ulike felt, at det er langt fra rause løfter til handling.

Samhandlingen mellom sykehus og Bergen kommune er kritikkverdig. Det er ingen overdrivelse å si at pasienter sendes mellom de ulike budsjetter. Etter vårt syn er det best for en utskrivningsklar pasient at sykehusets medisinske vurderinger ligger til grunn for pasientens videre behandlingsforløp. I Bergen er praksis at pasienten sendes til en midlertidig vurderingsenhet etter sykehusoppholdet. Her gjøres en ny vurdering, og dette skaper forvirring og usikkerhet hos et sårbart menneske. Vi kan heller ikke se bort fra at denne praksis forverrer pasientens helsetilstand. Slik vi ser det blir byens eldre ofre for måten Bergen kommune organiserer oppfølging etter utskrivning. Dette er en like uforståelig som uverdig praksis.

Vi vet at eldre ønsker å bo hjemme i trygge omgivelser, og det gjelder også mange av dem med stort omsorgsbehov. Men da må også hjemmesykepleien organiseres slik at pasienten opplever trygghet. Tilbakemeldingene gjennom flere år er at det er altfor liten kontinuitet i hjemmetjenesten. Brukerne opplever at de har for mange forskjellige hjelpere å forholde seg til. Dette etterlater en følelse av utrygghet hos en gruppe som er helt avhengig av det kommunale tilbudet. Pasienter og pårørende forteller om liten forutsigbarhet når hjelpen kommer.

I Bergen er det 4370 brukere i hjemmesykepleien. Vi spør på vegne av en stor og sårbar gruppe og deres familier: Hvorfor kan ikke hjemmetjenestene sette pasienten i sentrum og organisere driften i pakt med det?

I hvert eneste valgår er eldreomsorg i vinden, og denne prisverdige fanesak kommer helt sikkert høyt på alle partiers prioriteringsliste også frem mot 9. september. Vi som har forfattet dette innlegget håper det beste, men vi vet – basert på lang erfaring fra våre ulike felt, at det er langt fra rause løfter til handling. De skrøpelige eldre besitter få pressmidler. Denne gruppen er derfor nødt til å tro at Verdighetsgarantien som har vært forskrift siden 2011, blir tatt på alvor av både folkevalgte og byråkrati. Men Verdighetsgarantien og helsehjelp til eldre blir fort glemt når stemmene er talt opp, postene fordelt partiene imellom og den politiske hverdagen innhenter gjenvalgte og nyvalgte.

Derfor en kort repetisjon av innholdet: «De kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal legge til rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov». Videre står det: «Tjenestetilbudet skal innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel og sikre at medisinske behov blir ivaretatt».

Verdighetsgarantien kan ikke settes til side verken av folkevalgte eller administrasjon, men denne forskriften brytes jevnlig i Bergen. Det holder ikke at pasientens medisinske behov blir ivaretatt. Forskriften handler også om respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags