«Det passer dessverre ikke, jeg sitter i morgenkåpen»

For Johanne Magnus førte et enkelt plagg til det hun kaller en positiv unntaktstilstand. Illustrasjonsfoto:  NTB/scanpix

For Johanne Magnus førte et enkelt plagg til det hun kaller en positiv unntaktstilstand. Illustrasjonsfoto: NTB/scanpix Foto:

Av
DEL

MeningerMorgenkåpen jeg fikk til bursdagen lå lenge uåpnet i glorete gavepapir, midt på kjøkkenbordet. Da jeg omsider pakket opp så jeg at det var kostbare, danske greier. Jeg gned stoffet mellom to fingre. Det var nok velur. På merkelappen sto det: «Et plagg som hyller livet og langsomheten ...» Plutselig hang det et klesplagg på soverommet som utfordret meg til å hylle livet … langsomt.

Jeg kan forsikre at siste gang jeg hadde morgenkåpe på meg var jeg 11 år. Jeg kan også forsikre at å hylle livet, også langsomt, ikke helt er min greie. Dessverre? Hver morgen går jeg på badet og kler på meg det som ligger der, i høyt tempo, uten hylling. Nydusjet, påkledd og anstendig er jeg klar for kaffe, frokost og nyheter. Rett og slett skjerpet. Det hender jeg gjør litt gymnastikk mens kaffen trekkes. Jeg har heller ikke gitt opp håpet om at en dag skal det komme en telefon som gjør at jeg må hive meg i en drosje for å begynne et nytt og spennende liv. Da er det greit å være påkledd og ikke miste verdifulle minutter.

Bare det å kaste et blikk på morgenkåpen og forestille meg at jeg har den på, gir meg en følelse av at jeg er seint ute. Skulle jeg ha vært et sted nå? Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg skal vente med å kle på meg klærne jeg skal gå med resten av dagen? 

De gangene jeg brukte morgenkåpe som barn synes jeg det var ok. Jeg følte meg voksen. I helgen sto jeg opp alt for tidlig, sa mine foreldre. Jeg måtte vente på dem før det var klart for fellesfrokost. Tiden gikk ulidelig langsomt. Så satt vi endelig rundt bordet og gaflet egg og bacon, alle sammen i morgenkåpe. Og jeg tenkte at det var noe kvalmt over det.

Der satt vi, i morgenkåper, i uniformer som skulle matche en uformell situasjon. Tror ingen tenkte særlig på det som en hylling av livet. Morgenkåpene markerte at vi hadde stått opp av sengen, men at det fortsatt var for tidlig til å begynne å stille krav til seg selv eller til hverandre.

Men så; en venninne som bor i morgenkåpen sin halve helgen, utfordret meg. «Morgenkåpe er best», sa hun. Hun forklarte meg hvordan det er noe ekstravagant og litt kongelig å iføre seg morgenkåpe. Morgenkåpen gir deg et slags innpass til å gjøre hva du vil. For å være trygg, overnattet jeg hos henne første gang jeg skulle prøve å gå i morgenkåpe. Og wow, virkningen lot ikke vente på seg. Nesten umiddelbart kjente jeg at jeg var fri, at ingenting hastet lenger.

(Fortsetter under bildet)

Johanne Magnus

Johanne Magnus Foto:

I helgene som fulgte kjente jeg hvordan morgenkåpen skapte en positiv unntakstilstand. Hvis naboen ringte på døren eller telefonen og foreslo ett eller annet slitsomt og snarlig, visste jeg plutselig hva jeg skulle svare: «Du det var en kjempeidè, men du skjønner jeg kan ikke, jeg sitter i morgenkåpen». Og så var det godkjent. I morgenkåpe var man ikke klar. Det er plaggets praktiske årsaker som begrunner dette. Og nå jobber jeg med detaljene. I morgenkåpe går jeg langsomt ut på kjøkkenet. Ingenting haster. Og det er iført morgenkåpe jeg vet jeg er en dronning, om jeg møter naboen i oppgangen når jeg henter avisen. Hvem vet. En vakker dag vil jeg kanskje også innse, at morgenkåpen er en hyllest til livet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags