Formålet må være å gjenforene familiene

En norsk mor får 250.000 kroner i oppreising etter at  menneskrettsdomstolen dømte Norge for å ha brutt menneskrettskonvensjonen som garanterer rett til familieliv. – Vi står overfor et systemproblem, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto:  NTB/Scanpix

En norsk mor får 250.000 kroner i oppreising etter at menneskrettsdomstolen dømte Norge for å ha brutt menneskrettskonvensjonen som garanterer rett til familieliv. – Vi står overfor et systemproblem, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix

Av

Vi som har møtt ofre for slett saksbehandling i barnevernet, vet at sakene i menneskerettsdomstolen er toppen av et isfjell. Det nytter ikke lenger å sitte stille i båten.

DEL

MeningerSaken mellom Norge og Trude Lobben er behandlet i den Europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Kort tid etter fødsel i 2008, ble hun fratatt omsorgen for sin førstefødste sønn. I 2012 bestemte rettsapparatet i Norge at gutten skulle adopteres bort, til tross for at Lobben hadde fått et nytt barn som barnevernet mente hun var god nok til å ha omsorgen for, skriver Dagbladet.

Et stort flertall i EMD dømmer Norge for å ha brutt paragraf 8 i menneskerettskonvensjonen, som garanterer borgerne i land som har undertegnet avtalen rett til familieliv. Flertallet fastslår at barnet i denne konflikten er påført skade, og gir saksøkeren 250.000 kroner i oppreisning og full dekning av saksomkostninger. Den norske stats innsigelse mot å behandle saken i EMD avvises av et enda større flertall.

Norsk barnevernspraksis er ikke i overensstemmelse med hvordan domstolen forstår menneskerettene og spesielt retten til familieliv med egen biologisk familie. Retten mener at det er to hensyn som må balanseres i vurderinger om omsorgsovertakelser. Barnets beste skal være et overordnet hensyn. Barnets beste innebærer også å få leve med sin biologiske familie. Domstolen er tydelig på at myndighetene har rett til å gripe inn, men bare der helse er alvorlig truet.

Imidlertid mener EMD at der er et ubetinget krav om at myndighetene etter et tvangsvedtak skal arbeide positivt med det siktemål å fremme gjenforening av familien. Det har barnevernet og norske rettsinstanser forsømt. Som ung mor ble Lobben underlagt observasjon i et familiehjem og senere i forløpet tilkjent en besøksrett med observatører til stede. Kontakten hadde ikke som formål å bedre hennes omsorgsevner med gjenforening som siktemål. Møtene mellom barnet og moren ble brukt som arenaer for diagnostikk og underkjenning av hennes omsorgsevner i sakspapirer som senere tjente som grunnlag for tvangsvedtak. Disse dokumentene fulgte henne med bastante karakteristikker uten at nye vurderinger ble foretatt. Norske rettsinstanser får utvetydig kritikk for en slik praksis.

Saken er ikke enestående. EMD har godkjent ytterligere 26 saker som er sendt til norske myndigheter for belysning og redegjørelse før eventuell rettsbehandling i menneskerettsdomstolen. Vi som har fulgt barnevernets praksis i mange år og møtt mange ofre for slett saksbehandling, vet at disse sakene er toppen av et isfjell.

Tilsynsrapporter fra Helsetilsynet, fra FNs barnekommisjon, fra Forandringsfabrikken og fra Bekymringsmeldingen fra 170 ansatte i helse- og sosialtjenestene vitner om at vi står overfor et systemproblem. Geir Kjell Andersland, tidligere direktør i BUF-etat Vest, har fremmet forslag om at Stortinget setter ned en Barnevernskommisjon som kan belyse hvilke systemfaktorer som undergraver kvaliteten, og som får i oppdrag å fremme forslag til endringer.

Det peker seg allerede ut noen viktige linjer å arbeide etter:

Barnevernsloven, som nå er til høring, må endres slik at barnevernet tilpliktes å arbeide med dialogiske metoder i familieråd der familien blir anerkjent som ressurser for barnet. Fylkesnemndene må erstatte hovedforhandlinger med samtaleprosess der det er mulig. Tvangsvedtak må følges av positive hjelpetiltak med det formål å gjenforene familien.

Familiehjemmene, som får statlige bevilgninger for å fremme omsorgskompetanse, må endres fra utredningsinstanser for det kommunale barnevern til å bli positive pedagogiske ressurser for barn og foreldre.

Barnevernet bør deles i to: ett hjelpebarnevern og ett myndighetsbarnevern med tvangsmulighet. Hjelpebarnevernet bør skilles fra myndighetsbarnevernet gjerne ved at sistnevnte blir en del av politiet.

Hjelpebarnevernet må arbeide under samme tak som familievernet, helsestasjonene og skolehelsetjenesten og bli en del av kommunenes oppvekstetat. Mindre alvorlige bekymringsmeldinger kan håndteres i samarbeid med disse tjenestene. Det krever et barnevern som er samarbeidende og fokusert på ressurser heller enn defekter og svikt.

Både barnevernsloven og barneloven er nå under revisjon. Norge er avslørt som en nasjon som underminerer borgernes menneskeretter. På tross av dette var valgkampen nesten kjemisk renset for familie-, barneverns- og barnepolitikk. Det vitner om en politisk berøringsangst som politikere i alle partier nå må kvitte seg med. Det nytter ikke lenger å sitte stille i båten og håpe på at fagetatene vil gjøre jobben.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags