Hva sier vi til barna våre om selvmord?

– Når de forferdeligste nyhetsoppslagene i tillegg handler om Kongehuset, kan det nå barn i lavere alder enn vanlig, skriver innleggsforfatterne, og deler sine erfaringer om hvordan snakke med barn i ulike aldre om selvmord.FOTO: NTB scanpix

– Når de forferdeligste nyhetsoppslagene i tillegg handler om Kongehuset, kan det nå barn i lavere alder enn vanlig, skriver innleggsforfatterne, og deler sine erfaringer om hvordan snakke med barn i ulike aldre om selvmord.FOTO: NTB scanpix

Av

Ari Behns dødsfall preger nyhetsbildet. Både små og litt eldre barn kan lage sine egne fantasier om ikke tankene deres «berøres» av voksne.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det faktum at Ari Behn tok sitt eget liv første juledag er en form for mega-nyhet som preget hele nyhetsbildet i julen. Små og store barn vil høre om dette; fra media, ved middagsbordet eller via internett. Vi vet at det er et ganske høyt bevissthetsnivå blant foreldre når det gjelder behovet hos barn for å få forklaringer og voksentrøst for de forferdeligste nyhetsoppslagene. Når det i tillegg handler om Kongehuset, og at faren til barn som kongen og dronningen er besteforeldre til har tatt sitt eget liv, kan nyhetene nå barn i lavere alder enn vanlig.

Barn på ganske lave alderstrinn har noen uklare forestillinger om død. Men ingen tanker om at noen kan gjøre det selv. Vi trenger ikke påføre dem en forklaring, men være våken om de oppfatter det eller de spør. Vi har eksempler fra barn mellom to og tre år som vi trodde var forskånet fra å forstå dette, som først godtok en forklaring om at «han døde fordi hjertet stoppet», men så har spurt om man kan stoppe sitt eget hjerte. Under tre år har noen spurt om hvorfor en pappa tok sitt liv. Da er det noe de har hørt. Da må vi komme dem i møte med enkle forklaringer.

Når det gjelder forklaringer til barn i alderen 5 til 10 år har vi ofte funnet det riktig, når vi har visst en del om bakgrunnen, å bruke begreper langs linjen «tankefeil» som ble til «tankesykdommer». Hvor tankesykdommen til slutt «overbeviste» personen om at han/hun måtte reise til døden ved å gjøre det selv. Da anbefaler vi at barna får vite hvordan de gjorde det.

Det handler da om barn som står nærmere tragedien enn dem som blir «rammet» av en overopphetet nyhetsdekning. Men også for noen av dem kan ordet «selvmord» bli et brysomt ord i det nye ordforrådet deres. Da pleier vi å si at det er urettferdig at barn blir redde av nyhetsdekningen, fordi vi som voksne ble veldig forskrekket og barna ikke skjønte forskjellen. Vi har eksempler på at enkle oppklarende samtaler om dette har trøstet barn helt opp mot ni-årsalderen.

Prisverdig har familien Behn vært åpen om at han tok sitt liv. Vi vet ikke hvorfor og vil aldri helt sikkert få vite det. Det kan hende vår forklaring med tankesykdommer ikke er korrekt. Uansett tror vi at det å bruke enkle begreper som gjør at et selvmord blir mer forståelig er til nytte, spesielt når barna er i skolealder. For eksempel kan en finne egne ord som formidler dette: Nesten alle mennesker kan få tanker som er feile, f.eks. at vi har lyst til å slå til noen om vi blir veldig sint på dem, eller at vi har lyst til å skrike ut noe dumt til en lærer vi synes er urettferdig. Men i hodet har vi både tankebremser som kan bremse oss fra å gjøre det vi tenker, og en

«ryddemaskin» som hiver slike tanker i søppelbøtten.

Vi tror at for dem som tar livet sitt, stopper bremsene å virke og ryddemaskinen tar ikke bort feiltankene. Samtidig tror vi at den som tar livet sitt kobler ut tankene på dem som de er glade i, og er i en slags tunnel hvor de bare ser det de vil gjøre for å slippe unna vonde tanker.

Vi kan si at det stort sett handler om å være våken for fire barnegrupper. Først skal vi være våken for barn vi tror er for små til å bli berørt av voldsomme nyheter. Særlig hvis de har større søsken som er opptatt av det som skjedde. Da kan selv små barn få med seg mer enn voksne tror. For disse barna er det viktig med enkle trygghetsskapende handlinger som fysisk nærhet og kveldstrøst. Både små og litt eldre barn kan lage sine egne fantasier om ikke deres tanker «berøres» av voksne.

Den andre gruppen er barn som har opplevd turbulens og dramatikk hjemme inkludert nylige, naturlige dødsfall i nære relasjoner og familie. Mange av dem bærer på et urolig følelsessenter. De vil trenge og være mottakelige for mer nærhet, vennlighet og forklaringer enn før.

Den tredje gruppen er det store flertall av barn som er uforstående og mangler begreper for slike store tragedier i voksenverden. De har etter vår erfaring tatt godt imot rolige, planlagte forklaringer om fortvilelse, tankefeil og tankesykdommer. De trenger beroligelse på at selvmord heldigvis er sjeldne og at de ikke trenger å være redd for mamma eller pappa.

Den siste gruppen kan vi kalle «læring for livet». Da handler det om større barn fra ti år og oppover som kan få tilbud om beroligende dialog om problemer i og mellom mennesker og at noen – heldigvis sjeldent, sier vi til dem – får slike dramatiske utfall. For denne aldersgruppen passer det også, jo eldre de er, å snakke om og kanskje problematisere det vi allerede har gitt betegnelsen «overopphetet nyhetsdekning» fordi kongefamilien er involvert.

I Norge skal etterlatte etter selvmord tilbys hjelp og oppfølging, dersom de ønsker det. Barn kan få vite at det vil helt sikkert også barna til Ari Behn og familien få. For dem som opplever dette som vanskelig, for eksempel fordi de selv har opplevd selvmord i familien, finnes det god støtte i Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE) og hjelpetelefoner.

Innlegget ble først publisert på krisepsykologi.no og er gjengitt med tillatelse.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags