Igjen får jeg følelsen av å bli «pisset på»

– Jeg orker ikke mer av alt dette hatet og frykten, skriver Øystein Nigar (bildet), som var på Lesvos i 2015. ARKIVFOTO: ISAK MYLVA

– Jeg orker ikke mer av alt dette hatet og frykten, skriver Øystein Nigar (bildet), som var på Lesvos i 2015. ARKIVFOTO: ISAK MYLVA

Av

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri kommentere det Sylvi Listhaug legger ut, men jeg klarer ikke å la være.

DEL

MeningerDen 2. september 2015 døde Alan Kurdi, mammaen og broren hans. Bildet dro meg ut brutalt ut av boblen jeg hadde eksistert i gjennom mange år. En boble som både i tid og geografi var, og er, helt enestående i verdenshistorien. Vi lever i en trygghet, overflod og glede som ingen andre har vært forunt. Bildet rev meg brutalt ut av den virkeligheten, og for første gang skjønte jeg hvor heldig og privilegert vi er. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan realitetene sank innover meg der jeg satt foran PC-skjermen. Jeg gråt over urettferdigheten og bestemte meg for at jeg var nødt til å prøve å gjøre noe. Jeg hadde ingen illusjoner om at jeg skulle endre verden, men ønsket å prøve å gjøre en forskjell – for noen i alle fall. Følgende oktober dro jeg til Lesvos.

Møtet med virkeligheten var både brutalt og vakkert. Endeløs glede og dypløs sorg. Barn, kvinner og menn. Gjørme, regn, små døde barnekropper, foreldre som måtte begrave barna sine på Lesvos og forlate dem bak seg. Det var et endeløst kaos som noen få frivillige måtte ta seg av. Samtidig var det noen øyeblikk som jeg kommer til å ha med meg for resten av livet.

Den gamle mannen som ikke kunne ett ord engelsk, men som med blikk og kroppsspråk ikke kunne vist meg tydeligere hvor takknemlig han var for at vi hjalp til å redde livet til barnebarnet hans, en liten jente på knapt ti dager. Hun var iskald og våt da jeg fikk henne i armene mine, men takket være en vanvittig dyktig svensk lege som var i nærheten, overlevde hun. Marginene var fryktelig små. Stort sett var vi på farten i 16–18 timer i døgnet, og vi gikk på rent adrenalin.

Hjemme bygget det seg opp til den perfekte politiske stormen. Vi opplevde en statsråd som dro på seg full overlevingsdrakt og hoppet i Middelhavet for å oppleve hvordan det var å være flyktning og bli reddet av et redningsskip. Jeg følte at vi ble pisset på der vi sto til skuldrene i vann og dro redningsvester fylt med halm av små barn. Et svensk parti sendte ned sine medarbeidere. Kledd i svart fra topp til tå, støvler, bukser, T-skjorter, hettegensere og svarte masker delte de ut løpesedler til flyktningene og advarte dem mot å komme til Sverige fordi de var ikke ønsket der. Greske nynazister gikk løs på kvinner og barn. Det var tøft å stå i det der nede, og manglende støtte fra norske styresmakter gjorde jobben enda tøffere. Vi følte oss maktesløse i den store strømmen som ankom, men det var likevel trøst å finne i at vi gjorde en forskjell for mange mennesker den tiden vi var på Lesvos.

Hjemkomsten var faktisk verre. Maktesløsheten seg innpå meg, retorikken i mediene, fremstillingen av menneskene som hadde flyktet stemte ikke overens med inntrykkene og opplevelsene vi hadde. Vi hadde en innvandringsminister som gjorde det hun kunne for å skape avstand, så splid og mistenksomhet.

Det var steintøft å stå i ordskiftet. Jeg fikk hatmeldinger overalt. Da det lå en i den fysiske postkassen vår, var grensen nådd. Jeg skjønte at jeg kunne ikke stå i ordskiftet lenger. Jeg var nødt til å ivareta familien først og fremst. Jeg lot være å ta debattene, jeg lot være å svare. De som ikke ønsket at jeg skulle ta del og fortelle om opplevelsene mine, hadde vunnet. Jeg var i opprør, sinne og sjokk. Jeg kjente meg ikke igjen i det jeg trodde var landet mitt, og jeg var rasende. Det tok lang tid å komme seg ned på et normalt nivå igjen.

Mange av disse følelsene kom til overflaten igjen denne uken, da det nok en gang ble lagt ut en post som er så grov og uanstendig at jeg ikke klarer å la være å gjøre noe. Jeg hadde egentlig bestemt meg for aldri å kommentere hva Listhaug legger ut, men dette mener jeg representerer et (nytt) bunnivå over nedrige og uanstendige poster fra den kanten.

(Fortsetter under bildet)

Idyllen i bildet som bringer frem assosiasjoner til en varm og deilig sommerdag på et blikkstille hav i den norske skjærgården, er så langt fra sannheten som du kan komme. Overskriften «enklere hverdag» gjør det ikke bedre. Dagen før posten ble lagt ut ankom det 246 barn til Lesvos. På Ocean Viking, tidligere i august, var det 103 barn – som nå sitter på lukket mottak på Malta. På Lampedusa gikk det i slutten av august 22 små under ti år på land. På libysk side har Leger Uten Grenser i sommer løftet opp bylt på bylt med døde småbarn.

Jeg orker ikke mer av alt dette hatet og frykten. Menneskene der ute er ikke noe annerledes enn du og jeg. La oss bygge landet vårt videre på andre verdier. La oss ta vare på hverandre, barna våre, naturen og miljøet vårt. Det er det dette valget egentlig handler om: Hvordan ønsker vi at lokalsamfunnet vårt skal være? Hva skal vi prioritere? Tillit er limet i samfunnet vårt, men det er sterke politiske krefter som ønsker å bryte ned tilliten vår, og gjennom det spre splid og mistenksomhet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags