Ikke alle er like godt rustet for livet utenfor

– Jeg tenker på kvinnene jeg har bodd sammen med på lukket avdeling og blir trist på deres vegne. De skal jo alle tilbake til samfunnet en vakker dag – men hvor godt rustet er de? spør innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Arne Ristesund

– Jeg tenker på kvinnene jeg har bodd sammen med på lukket avdeling og blir trist på deres vegne. De skal jo alle tilbake til samfunnet en vakker dag – men hvor godt rustet er de? spør innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Arne Ristesund

Av

Jeg gleder meg til løslatelsen min. Det er synd og skam at ikke alle innsatte får de samme mulighetene.

DEL

MeningerI 2016 begynte jeg å ruse meg. Som med så mange andre gikk det også kjapt nedover med meg. Jeg mistet både jobb og leilighet, og begynte å selge narkotika for å klare å holde misbruket gående. Jeg våknet opp i en varetektscelle en dag og forstod lite. Jeg knep igjen øynene i håp om at det bare var en vond drøm. Men det fungerte ikke.

Mitt nye hjem var en celle på ca. ni kvadratmeter med et knøttlite toalett i en krok. Jeg satt innelåst og alene 23 timer i døgnet. Den siste timen fikk jeg tilbringe i en liten luftegård på størrelse med stuen i leiligheten jeg hadde før. Jeg fikk 20 minutter telefontid i uken som skulle gå til å holde kontakt med de nærmeste. Når tiden var ute ble samtalen brutt tvert av.

Etter en stund ble jeg flyttet til en litt mindre restriktiv avdeling med 13 andre kvinner fordelt på to boenheter. Der delte vi kjøkken og stue og hadde hver vår lille celle utenom. Jeg fikk etter hvert sysselsetting på et snekkerverksted. Dette ble høydepunktet i tilværelsen, og tiden gikk litt fortere de timene jeg hadde noe å gjøre på. Men soningen var fortsatt preget av at jeg var mye innelåst på cellen. Jeg ble låst ut om morgenen, inn igjen etter jobb, ut igjen for å få lage middag, inn igjen på ettermiddagen, ut igjen for å få lage kveldsmat, og så inn igjen klokken åtte hver kveld.

Nedskjæringer og dårlig økonomi hos Kriminalomsorgen førte til færre og færre fengselsbetjenter på jobb. De mannlige innsatte ble prioritert siden de var i flertall, mens vi kvinner gikk fra å få bruke luftegården fem ganger i uken til kun tre. Begrunnelsen var at det ikke var betjenter nok på jobb til å kunne følge oss ut. Følgene ble enda mer innelåsing på cellene. Sosialt samvær med andre innsatte ble det mindre og mindre av.

Så kom dagen der jeg sto for retten og fikk dommen min. Jeg ble i hovedsak dømt for narkotika. Både for ting jeg kunne huske, men også for ting jeg ikke kunne huske grunnet rus. Dommen falt på fire år og jeg tok det svært tungt. Det er lang tid. Hva hadde jeg gjort med livet mitt? Jeg følte meg alene og totalt mislykket. På grunn av for lite aktivitet og for mye stillesitting la jeg i tillegg på meg mange kilo. Jeg sluttet å røyke og begynte å løpe i luftegården hver gang jeg hadde muligheten, men med bare tre timer lufting i uken fortsatte kiloene å komme. Klærne passet ikke lengre.

Den tyngste delen av soningen min har vært å være så langt borte fra familien. Jeg hadde ikke besøk i min tid på lukket avdeling. Det ble for langt å reise for de nærmeste, så det ble med de 20 minuttene telefontid per uke. Det finnes ikke soningsplasser for kvinner nærmere hjembyen min, som ligger åtte timers kjøring unna Bergen Fengsel. Hadde det vært det, kunne jeg søkt om overføring i henhold til nærhetsprinsippet. Det finnes heller ikke åpne soningsplasser for kvinner i Bergen, så jeg ble sittende i et høysikkerhetsfengsel til tross for at jeg verken er farlig eller voldelig. Årene gikk og jeg utviklet en stor frykt for den kommende løslatelsen. Jeg manglet jo absolutt alt og hadde ingen steder å gjøre av meg. Det så mørkt ut og jeg hadde lite håp for fremtiden.

Da ble jeg kjent med en Wayback-fadder som besøkte kvinneavdelingen noen ganger i måneden. Dette er en kvinne som også har sittet i det samme fengsel for mange år siden, men som siden har fått orden på livet sitt og klart overgangen tilbake til samfunn og arbeidsliv. Det ga håp å høre hennes historie og se hvor hun var kommet i dag. Da jeg hadde ett år igjen å sone, fikk jeg flytte til overgangsboligen jeg bor på i dag. Der fikk jeg muligheten til å delta i Wayback sitt program på utsiden av murene. Det forandret alt for meg!

Der møtte jeg andre som forsto min situasjon, folk som også hadde lignende historier, men som hadde klart å finne veien tilbake til et godt liv. Vi hadde faste treninger og ukentlige sammenkomster. «Wayback» har gitt meg noen av mine mest fantastiske opplevelser, og jeg har blitt kjent med masse flotte mennesker. Jeg har fått meg nye venner som jeg er blitt veldig glad i og kan stole på. Nå jobber jeg og går skole. Og jeg trener – mye!

Jeg får gjort ferdig utdannelsen min før jeg løslates og jeg skal fortsette å jobbe og bo i Bergen. Jeg har fått håpet tilbake. Jeg føler meg ikke lengre alene og mislykket.

Nå gleder jeg meg til løslatelsen. Men hvor jeg hadde vært uten «Wayback», det vet jeg ikke. Deres tilbud har virkelig gjort hele forskjellen for meg. Det er imidlertid synd og skam at ikke alle får de samme mulighetene og at dårlig økonomi hos Kriminalomsorgen tar mulighetene bort fra kvinner i fengsel bare fordi de er en minoritet.

I fengsler der menn og kvinner sitter sammen, er det alltid kvinnene som kommer dårligst ut. Er det virkelig greit å låse kvinnene inn på cellene alene mens mennene spiller ballspill og griller i luftegården utenfor?

Jeg tenker på de kvinnene som jeg har bodd sammen med i tiden min på lukket avdeling og blir veldig trist på deres vegne. Mange av dem har lengre dommer enn meg og sitter slik den dag i dag. Tenk på hvor skadelig dette er for dem på lang sikt. De skal jo alle tilbake til samfunnet en vakker dag – men hvor godt rustet er de da?

Innleggsforfatteren ønsker å være anonym. BA kjenner vedkommendes identitet.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags