Jeg er enig. Barnevernet trenger flere ansatte

Rebekka Ljosland mener det må tas større grep for sikre omsorgen i barnevernet.

Rebekka Ljosland mener det må tas større grep for sikre omsorgen i barnevernet. Foto:

Av

Selv om deler av en barndom har vært forferdelig vond, vil jeg aldri gi opp kampen for at en fremtid kan reddes. Mye kan sies om det norske barnevernet, på godt og noe på vondt. Min opplevelse er at de ansatte er luta lei av at vi politikere roper om et bedre barnevern uten å gjøre større grep for å få det til.

DEL

MeningerDet har de siste månedene vært mye oppmerksomhet om utfordringer i barnevernet. Etter tilsyn og departementet sin gjennomgang er det liten tvil om at mye kan gjøres bedre. Men hvordan? Og hvem bør vi lytte til? En av aktørene som utfører et viktig arbeid for barn er kunnskapssenteret Forandringsfabrikken. De jobber med hjelpesystemene og skolene, i samarbeid med barn og unge som har erfaringer fra barnevernet. Når jeg møter disse blir jeg alltid berørt. De har vist oss at de er mer enn «barnevernsbarn». De er hele mennesker, som har mye å bidra med. De bruker de nydelige egenskapene sine kombinert med en vond erfaring som de har valgt å snu, for å hjelpe andre. De kan mye mer om dette enn jeg som fagpolitiker noen gang kommer til å kunne.

Da vi utformet planen Bergens barn - byens framtid i 2016 var barnevernsproffene helt tydelige: «Vi vil ha mer kjærlighet inn i barnevernet, for kjærlighet er annerledes enn å vise omsorg.» Det ble helt tydelig for meg at vi måtte skru opp varmen i våre offentlige tjenester. Å kjenne trygghet, kjærlighet, forutsigbarhet, bli hørt, bli tatt på alvor og få være ekspert på eget liv. Det har vært rådene som proffene har gitt, det høres selvfølgelig ut, men dette har vært nødvendig å tydeliggjøre.

Endringene i barnevernet kommer også til uttrykk i de små hendelsene: hvordan en møtes, tilrettelegging av møtet, at vi snakker med barna før foreldre eller fosterforeldre, at vi har endret ordbruk når vi snakker med barn og familier, at informasjon ikke bare blir gitt, men at det også sikres at den er forstått, og at barn og unge ikke ønsker å bli benevnt som «sak» og at de ikke ønsker en «saksbehandler», men heller en «kontaktperson» i barneverntjenesten. Ordbruk og måten dokumentene våre er utformet er viktig for nettopp de det gjelder. De ønsket også at kontaktpersonene skulle få bedre tid og høyere kompetanse på psykisk helse. Kontaktpersonene i barnevernet skulle se og spørre barnet som trengte hjelp og kjærlighet, og ikke ta avgjørelser over hodet på den som ble aller mest påvirket av beslutningene.

For to uker siden var det «#heierna»-aksjon i mange norske kommuner for å få flere ansatte i barnevernet. De ansatte er luta lei av at vi politikere roper om et bedre barnevern uten å gjøre større grep for å få det til. Jeg har stor forståelse for aksjonen. Jeg vil derfor oppfordre andre kommunepolitikere til å prioritere barnevern. Og jeg er svært glad for at vår nye Barne- og familieminister, Kjell Ingolf Ropstad (KrF), vil stille tydeligere krav til norske kommuner. For dette er et kommunalt ansvar.

Vi kunne ikke kalle barnevernsløftet et løft uten å løfte våre dyktige ansatte, etter godt samarbeid med blant annet arbeidstakerorganisasjonen, Fellesorganisasjonen. For det er vanskelig å få til en stor endring uten å lytte til hva de ansatte. Byrådet styrket i fjor antall kontaktpersoner med 22 nye ansatte. Dette er et stort løft som jeg ville at skulle merkes på det enkelte kontor, og som faktisk kan bidra til en forandret fremtid for barn og familier i Bergen. I tillegg ansatte vi fire psykologer for å få bedre kompetanse på psykisk helse og på mennesker i krise, og en skikkelig kompetansepakke. Dette blir en egen basisopplæring for alle nyansatte, veiledning til alle ansatte og mulighet til å oppdatere seg på relevant forskning.

«Gi barna kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv», skal Astrid Lindgren ha sagt. Lindgren må tolkes i sin kontekst og ut fra den noe militante oppdragelsen hennes generasjon var et produkt av. Men Astrid Lindgren har rett. Kjærlighet er det aller viktigste man kan gi et barn. For det er ikke uprofesjonelt å vise kjærlighet! Men for å vise kjærlighet trenger man nok ansatte og nok tid til å gi kjærlighet!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags