Klar for å bli patriot, men ikke idiot

– Selv etter at jeg ble voksen og hadde besøkt Taiwan, Beijing, Moskva og krysset utallige grenser i fjerne strøk, var det det alltid spesielt å kjøre over min første grense her i livet, skriver Finn Bjørn Tønder. Foto: Skjalg Ekeland

– Selv etter at jeg ble voksen og hadde besøkt Taiwan, Beijing, Moskva og krysset utallige grenser i fjerne strøk, var det det alltid spesielt å kjøre over min første grense her i livet, skriver Finn Bjørn Tønder. Foto: Skjalg Ekeland

Av

Jeg tror vi må bygge opp en patriotisme for vårt nye fylke. Det blir feil å være likegyldige.

DEL

MeningerJeg sitter på hytten og skuer utover Sognefjorden mens jeg skriver dette. Fjorden ligger blikk stille i dag, men av erfaring vet jeg at den plutselig kan bli krevende. Vise sin makt. Uten ord kan den gi klar melding om at det er den som bestemmer. Slik den har gjort i hundrevis av år.

For en liten kjuagutt fra Bergen var det alltid så eksotisk å komme til dette fjordlandet. På dekk på M/S «Sognefjord», M/S «Kommandøren» eller M/S «Nordfjord 1», kunne plutselig min mor eller far rope til meg og si at nå passerer vi grensen. Den spennende grensen. Den de kalte fylkesgrensen. Jeg så aldri noen grense, men det gjorde noe med meg; vissheten om at vi nå var kommet til et annet land, liksom, bort fra det landet mine foreldre kalte for Hordaland. Kommet til noe annerledes og spesielt. Til der de snakket forskjellig fra oss fra Bergen, ja også enn de vi hadde truffet i byen og som sa at de var fra Voss eller Hardanger, fra Radøy eller Sotra. Vi kalte alle de for striler, uvitende som vi var, men holdt med dem fordi vi var fra samme fylke. På andre siden av den usynlige grensen var det ikke striler. Det sa min far. Der bodde sogningene, sunnfjordingene og nordfjordingene. Og de rullet konsekvent på r-en og virket veldig sterke og stolte.

En drapsmaskin fra Paradis løser alt

Min tante var bergenser. Derfor syntes jeg det var rart at hun jobbet på sykehuset i Høyanger, et godt stykke innenfor den usynlige, men samtidig viktige fylkesgrensen. Men som liten slo jeg fast at hun nok var kommet til Høyanger for å hjelpe syke folk. For merkelig nok kunne også de stolte folkene fra Sogn, Sunnfjord og Nordfjord bli syke. Det så jeg med egne øyne da jeg besøkte min tante på sykehuset i sommerferiene.

Årene gikk og vi fikk bil. Da så jeg også grensen, den de kalte fylkesgrensen. På land kom det plutselig et blått skilt langs veien som fortalte at vi var kommet til Sogn og Fjordane. Det var noe spesielt å passere det blå skiltet. Alltid. Vi hadde kommet ut av det vante og trygge i Hordaland og over til noe annet og spennende. På andre siden av grensen. Til et folk som egentlig var make til oss, men likevel ikke helt. De var fra Sogn og Fjordane. Fra et helt annet fylke. Bak et skille.

(Fortsetter under bildet)

Finn Bjørn Tønder, spaltist i BA

Finn Bjørn Tønder, spaltist i BA Foto:

Selv etter at jeg ble voksen, og hadde besøkt både Taiwan, Beijing, Moskva og Ensenada i Mexico, ja etter at jeg hadde passert utallige grenser i fjerne strøk, var det alltid litt spesielt å kjøre over min første grense her i livet; fylkesgrensen til Sogn og Fjordane. Jeg følte det også slik nå i sommer. – Der er grensen, sa jeg, som alltid til de andre i bilen. Og så var vi plutselig borte hjemmefra.

Jeg husker så godt en gammel mann jeg ble kjent med i Høyanger da jeg var liten. Han var alltid blid, og klappet meg på hodet hver gang jeg traff ham. Og så sa han: – Du er en grei gutt, bare så synd du er fra Hordaland!

Han smilte alltid når han sa det med Hordaland. Og av og til tenkte jeg at det var dumt. Da jeg ble litt større og modigere, svarte jeg ham derfor slik: – Du er ikke så verst du heller, bare så synd at du er fra Sogn og Fjordane. Da smilte han enda mer, og sa: – Du har skjønt det, gutten min! Du skal alltid være patriot! Patriot, men ikke idiot!

Det er lenge siden den gamle gikk bort. Likevel tenker jeg på ham i disse dager, nå som det blå skiltet snart skal fjernes. Hva ville den kloke mannen sagt til det? At han og jeg plutselig tilhørte det samme fylket.

Jeg tror han ville sagt noe omtrent som dette: – Du skal fortsatt være patriot, men ikke idiot. Har du noen gang truffet en person i Sogn og Fjordane som du virkelig misliker? Selv han ministeren fra Frp virker jo hyggelig, selv om han ikke forstår seg på politikk. Selve navnet Vestland er direkte idiotisk.

Og vi har ikke bedt om denne sammenslåingen. Den er dessuten umulig å forstå på andre måter enn at Erna forsøker å bli husket. Om ikke annet, så vil hun jo bli husket for dette. Hun som fjernet grenser. Jeg vet ikke om jeg ville blitt husket for det. Ikke for å fjerne slike grenser. Men når det først er gjort, og lite tyder på at det kan gjøres om med det første, ja så synes jeg at vi må gjøre det beste ut av det. Vi må i alle fall ikke bli likegyldige. Vi må være stolte over det stedet vi kommer fra. Også det fylket vi bor i. For mister vi identiteten vår, ja så mister vi oss selv. Det er viktig å være patrioter, men ikke idioter, ville den gamle sogningen ganske sikkert ha sagt.

Og jeg ville svart nei på spørsmålet om jeg noen gang har truffet en person i Sogn og Fjordane som jeg virkelig misliker. Jeg ville svart at jeg liker folket i den nordlige delen av vårt nye fylke. Og så ville jeg tenkt at vi klarte oss fint sammen fra 1671 til 1763, da vi også var ett fylke og het Bergenhus Amt.

Dessuten ville jeg sagt til den gamle at vi kanskje burde hett det fra 2020 også; Bergenhus. Da ville han ristet på hodet og sagt at det viktigste er ikke navnet, men at vi står sammen her mellom grenseskiltene i nord og sør. Dessuten, ville han sagt, med smil om munn: – Og så kan vi sammen glede oss over at vi slapp sunnmøringene, nordmøringene og rogalendingene. For vi er patrioter, men slett ikke idioter!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags