Mitt ønske for denne julen er at vi alle tenker litt over hvordan vi møter hverandre.

Mitt ønske for denne er julen er at vi kan forsøke å i større grad møte hverandre med kjærlighet. Det er min drøm, og den er god nok, skriver Monica Hannestad. Foto: Skjalg Ekeland

Mitt ønske for denne er julen er at vi kan forsøke å i større grad møte hverandre med kjærlighet. Det er min drøm, og den er god nok, skriver Monica Hannestad. Foto: Skjalg Ekeland

Av

Mitt ønske for denne julen er at vi alle tenker litt over hvordan vi møter hverandre.

DEL

MeningerDet hele startet da jeg var på Svalbard. Det var månedsskiftet august/september og jeg satt på dekk på gamle Nordstjernen etter fem dager og netter i isødet. Vi hadde vært uten nett og dekning hele turen. Jeg satt i stillhet og tenkte over livet mens vi seilte tilbake mot Longyearbyen.

Turen hadde vært i overkant krevende. Vi hadde hatt 100 mennesker om bord fra 42 nasjonaliteter, alle tydelige og klare meningsbærere, og nå, etter fem dager, også med et enda mer brennende ønske om å redde verden.

Jeg hadde vært del av teamet som var ansvarlig for at deltakerne skulle snakke sammen som mennesker. Ikke som verdensledere innen sine respektive felt, men som medmennesker som ville være med å skape en mer bærekraftig verden.

Jeg satt altså der, utslitt på dekk og så utover et karakteristisk Svalbardlandskap. Sorte renner med hvitt imellom, bratte fjell opp mot platåene på toppene. Mørkegrått hav. Og midt der følte jeg meg plutselig kun som meg. Jeg følte for første gang i mitt liv at jeg bare var meg. Mine tanker var ikke preget av andres forventninger, ønsker eller håp om hva jeg skulle eller burde gjøre. Jeg var kun meg. Og mine tanker var bare mine tanker.

Mens jeg satt der forsto jeg at denne følelsen måtte jeg forfølge. For i dette lå det også en del stengsler og måter å reagere på.

Da jeg kom tilbake til Bergen begynte jeg på det jeg har valgt å kalle «Mitt kjærlighetsprosjekt». Som en del av dette begynte jeg hos psykolog. Jeg måtte komme til bunns i en del innøvde reaksjonsmønstre.

Jeg har lært at når jeg blir redd, reagerer jeg med sinne og forsvar – i stedet for å innrømme overfor meg selv og andre at jeg blir nettopp redd. Det føles skamfullt å innrømme at sterke, selvstendige meg også kan bli redd. Det er en skam knyttet til å ikke være flink nok, ikke klare å stå i det usikre som redsel er. I stedet for å vise at jeg blir redd, lei meg og såret, vil jeg bare løpe. Det er selvsagt en naturlig reaksjon.

Møter du en bjørn og blir redd, så løper du. Poenget er at det sjelden er en bjørn. Min redsel driver meg til å løpe fra situasjoner jeg egentlig vil stå i. Og å løpe, er ikke nødvendigvis det som er best for meg.

En annen tendens er at jeg lar mine drømmer dømmes av andres forventninger. Mine drømmer er ikke i seg selv gode nok. Andres forventninger og meninger om hva jeg burde gjøre, får meg til å føle at min drøm er for dårlig. Det får meg til å føle at det jeg gjør eller ønsker å gjøre ikke er godt nok. Og i møte med andres forventninger til hva jeg bør gjøre, blir min egen drøm mindre verdt. Jeg vil føle at min drøm er min drøm, og dermed god nok.

I løpet av høsten har jeg øvd. Jeg har stått i situasjoner som jeg ellers ville løpt fra, snakket åpent om at jeg har blitt redd eller lei meg i stedet for å bli sint og rasende. Vært ærlig om følelsen av skam i situasjoner hvor jeg ellers ville forsøkt å skjule meg bak en fasade av å være i kontroll.

Jeg har ikke klart det i alle situasjoner eller med alle mennesker jeg har rundt meg.

Noen relasjoner oppleves fremdeles for skumle, med reaksjonsmønstre som fremdeles virker umulige å gjøre noe med. Men jeg øver meg.

Helt bevisst forsøker jeg å velge kjærlighet i stedet for redsel som driver for mine handlinger. Det gjør meg mer sårbar, og det er innimellom vondt og føles skummelt. Men jeg håper og tror at både jeg selv og de rundt meg får det bedre av den grunn.

Det er mitt ønske for denne julen og for tiden som kommer, at vi som samfunn, enkeltindivider, bedrifter og grupper kan forsøke å i større grad møte hverandre med kjærlighet.

Det er min drøm. Og så lenge det er min drøm øver jeg meg på at den er god nok for meg.

God jul!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags