– Politisk vilje har lagt press på forvaltningen

Minst 36 personer har sonet i fengsel på uriktig rettsgrunnlag og mer enn 2400 personer har mottatt uriktige tilbakebetalingskrav til Nav. – Det virker som politikerne har balansert på en stram juridisk linje, skriver innleggsforfatteren. FOTO: NTB / SCANPIX

Minst 36 personer har sonet i fengsel på uriktig rettsgrunnlag og mer enn 2400 personer har mottatt uriktige tilbakebetalingskrav til Nav. – Det virker som politikerne har balansert på en stram juridisk linje, skriver innleggsforfatteren. FOTO: NTB / SCANPIX

Av

Nav-saken illustrerer grensen mellom juss og politikk, og hvordan helt nødvendige kontrollmekanismer har sviktet totalt.

DEL

MeningerNav-skandalen er ikke kun et justismord på grunn av tragiske skjebner for trygdemottakere, men viser regjeringens kamp for å beholde handlingsrommet til selvbestemmelse. Dette kan være vanskelig siden regjeringen med Stortingets flertall har bundet folket til internasjonale forpliktelser gjennom EØS. I denne kampen har ikke idealene om domstolenes selvstendighet og uavhengighet fra forvaltningen fungert som rettssikkerhetsgaranti for trygdemottakerne.

Flere faktorer kan være med å forklare hvorfor den uriktige bruken av loven ikke er blitt oppdaget og korrigert. Det mest sentrale er ministernes vilje til å bruke handlingsrommet og sterk motvilje overfor såkalt «trygdeeksport». I tillegg har de alminnelige domstoler hatt tradisjon for å stole på at forvaltningen ikke er motivert av usaklige hensyn og er kompetent.

28. oktober 2019 ble det kjent at mer enn 2400 personer har fått tilbakebetalingskrav, at minst 48 bedrageridommer og 36 personer som har sonet fengsel hviler på uriktig rettsgrunnlag. Dette som følge av at Nav feilaktig har stilt vilkår om meldeplikt og opphold i Norge.

Det er uvisst om noen av tilfellene også gjaldt flytting til, og ikke bare opphold i, et annet EU-land. I 2015 klaget en nordmann på avslag på arbeidsavklaringspenger, han ønsket å bo med sin kone i Sverige, til EFTA-domstolen ESA. Det er et organ som fører tilsyn med at EØS-landene overholder sine internasjonale plikter.

ESA har siden 2015 til 2017 vært i samtale med arbeids- og sosialdepartementet om saken. Til tross for at Norge ikke overholdt siste svarfrist, reiste ikke tilsynsorganet søksmål mot Norge.

Det har ikke manglet på opplysninger om Nav-sakene og kunnskapen om forholdet til EØS-retten i forvaltningssystemet. Da EU allerede i 2012 presiserte at trygdeeksport er tillatt, så lenge vedkommende fyller kravene for trygdetjenester i hjemlandet, ble de møtt med døve ører av ministrene under den rød-grønne og nåværende regjering. I stedet har nåværende regjering siden 2013 til nå bestemt å begrense og stanse trygdeeksport innenfor EØS-forpliktelser og å «sikre bedre oppfølging av og aktivitet for personer som mottar arbeidsavklaringspenger».

(Fortsetter under bildet)

Bano Abdulrahman

Bano Abdulrahman Foto:

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) har i forbindelse med kritikk av trygdeeksport fra Raymond Johansen (Ap), uttalt at hun ved to anledninger i EU har gitt uttrykk for ønske om å kutte i trygdeytelser, som EU blankt har sagt nei til.

Da Trygderetten i 2017 i ni saker dømte Nav fordi deres praksis var i strid med EØS-regelen om trygdeeksport, og varslet Navs klageinstans om at de kom til å be EFTA-domstolen om deres meninger, vurderte Nav enten å saksøke domstolen – fordi de mente domstolen hadde gått langt i sin vurdering av Nav sitt handlingsrom – eller anke sakene videre til lagmannsretten.

Nav-direktøren ga beskjed til arbeidsministeren om at de foretrekker å endre praksis slik at de har et større handlingsrom enn om EFTA blir trukket inn.

Det virker dermed som om politikerne har balansert på en stram juridisk linje og ansett balansegangen som en politisk fordel selv om de skulle falle ned på feil side. Denne viljen har lagt press på forvaltningen til å imøtekomme politikernes ønske om å slå hardt ned på trygdeeksport, mulig trygdemisbruk og på feil grunnlag anmelde og fengsle trygdemottakere. I rettsstaten er det i slike situasjoner kontrollmekanismene må slå inn med full styrke, men her sviktet det.

I sivile saker, ved vurdering av gyldigheten av et forvaltningsvedtak, kan retten vurdere om vedtaket hviler på om loven og faktum er forstått riktig, men som regel ikke om resultatet er rimelig. Retten ville imidlertid kunne vurdere om vilkårene Nav har satt for vedtaket, opphold i Norge og meldeplikt, falt innunder statens handlingsrom eller forpliktelsene etter EØS-reglene – noe de også kunne gjøre i straffesakene om trygdebedrageri. Domstolens grad av en slik involvering illustrerer grensen mellom «juss» og «politikk».

I praksis har domstolene vært tilbakeholdne med å vurdere flere spørsmål som «politikk» og ikke «juss». For Navs vedkommende fremgikk ikke adgangen til å flytte og oppholde seg i EU-land mens man mottok trygd i loven, men henvist i en forskrift til loven – noe som gjør den vanskelig tilgjengelig. Dette fritar ikke domstolene for på selvstendig grunnlag å se til statens internasjonale forpliktelser.

Når kontrollmekanismen svikter, er spørsmålet om det skyldes kunnskapsmangel, for stor respekt for forvaltningens fagkompetanse eller om norske dommere er for tilbakeholdne med å trekke inn eller vektlegge folkerettslige regler. Kanskje er det kombinasjon. Dommernes eget syn på dette spørsmålet hadde vært av interesse for offentligheten.

På generelt grunnlag kan domstolens tilbakeholdenhet forklares i manglende skolering i internasjonal rett. Videreutdanning for dommere på internasjonal rett er spesielt viktig, da dette er et fagfelt som jurister på 40 år og oppover ikke har hatt særlig mye av under studietiden.

Rettssikkerheten forutsetter uavhengighet i påtalemyndigheten, advokatene og mediene, samt et aktivt og bevisst sivilsamfunn. Slik at vårt demokrati, velutviklede rettskultur og stabile samfunnsforhold ivaretas – også i fremtiden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags