Til ungdommen – vent med å få barn

Selv fikk jeg barn midt i tyveårene, helt blakk og halvt utdannet. Selv om jeg er kjempeglad for – og i – barnet mitt, vil jeg anbefale ungdommen å vente, skriver Isak Lekve. Foto: NTB/Scanpix

Selv fikk jeg barn midt i tyveårene, helt blakk og halvt utdannet. Selv om jeg er kjempeglad for – og i – barnet mitt, vil jeg anbefale ungdommen å vente, skriver Isak Lekve. Foto: NTB/Scanpix

Av

Erna Solberg snakker om å få flere barn som om det er spørsmål om vilje eller moral. Det er det ikke.

DEL

MeningerFruktbarhetstallene på 1,64 ble den store snakkisen etter statsminister Erna Solbergs oppfordring til norske kvinner i nyttårstalen om å få flere barn for å redde velferdsstaten.

VG-kommentator Hans Petter Sjøli skrev slik en halleluja-sak om småbarnslivet under tittelen «Lag unger, kjør på». Her var hovedbudskapet at å kombinere barn, karriere, økonomi og andre utfordringer ordner seg. Lett når VG-journalister tjener over kr 750.000 i året i snitt, og at en profilert kommentator nok ligger betydelig høyere.

Får en et sykt barn, vet vi imidlertid at Solberg forsøkte å tidsbegrense eventuelle støtteordninger, slik at en forelder med helt vanlig inntekt etter hvert ville blitt nødt til å velge mellom økonomisk ruin eller omsorg for eget barn. Samtidig som «paragraf 2c», og med det kvinners rett til selvbestemmelse over egen kropp, ligger i potten før utvidelse til full borgerlig flertallsregjering. Hvilken kvinne vil frivillig bli gravid med slike utsikter?

I Dagsnytt atten dagen etter, pulveriserte først Mathilde Fasting fra Civita effektivt ansvaret som ligger på regjeringens egen politikk – som tross alt har regjert med en nedgang fra 1,98 under de rødgrønne, mens Solbergs barneminister oppfordret flere om å få barn som student. Men studenter med barn har ikke krav på noe mer enn de ca. kr 9.000 som alle får månedlig, selv om en ikke lenger kan nøye seg med boutgifter til kr 3.750 på studenthybelen. Er en litt dårlig med timingen, samtidig som en er blant de ca. 60 prosent av studentene som går over tiden, kan Lånekassen også være gjerrig med disse. Plutselig sitter en med en nyfødt uten en krone i støtte.

Også arbeidskapasiteten er naturlig nok lavere når en i tillegg skal tjene penger og drive omsorgsarbeid, noe som for øvrig forfølger en resten av tiden med barn, og gjør at en alltid stiller dårligere i direkte konkurranse mot barnløse som kan ta kvelder og helger og overtid til hjelp.

Kombinert med økte utgifter, gjør dette at den begynnende oppsparingen til de 15 prosent i egenkapital Solbergs finansminister mener vi må dekke selv, blir mye vanskeligere. Mens de barnløse, som altså har mindre arealbehov og enklere anledning til å spare egenkapital, kommer seg inn i boligmarkedet og slik betaler «til seg selv», blir de med barn sittende i det over tid dyrere utleiemarkedet.

En kunne tenkt seg en demper på denne prosessen, ved å tilbakeføre barnetrygden til 1990-nivå slik fattigdomsforsker Axel West Pedersen tidligere har foreslått. «Vanvittig dyrt» kalte Solbergs partifelle Tage Pettersen de 14 milliardene dette ville koste. Men de 25 milliardene i skattekutt til de rikeste som kjent omtales som «moderate».

Skulle en bli tilbydd jobb etter studier, må du regne med at de fleste av disse er i Oslo. Men å flytte krever konsultasjon med opptil tre andre voksne, alt etter hvorvidt forholdet er bevart og nye partnere etablert. Å ikke ta jobben gir deg imidlertid bråk med NAV som krever ekstremt gode grunner for å takke nei. Uansett taper en mot et system hvor en toppsjef på et internt møte til byråkratene skal ha sagt «det viktigste er ikke om vedtakene dere gjør er riktige – men at dere gjør mange vedtak.»

Og hvilken jobb lar seg egentlig kombinere med småbarnslivet? Ikke de jobbene som krever mest av oss, de hvor vi skal realisere oss, konkurrere og klatre i hierarkiene. Og Solbergs regjering vil lage flere slike jobber, når de truer med en generell økning i arbeidsuken fra 37,5 til 43 timer!

Og i hvert fall ikke de stadig flere stillingene i bemanningsselskaper eller som midlertidig ansatt som regjeringen har ivret for, som enkeltmannsforetak som under regjeringens vinger brer om seg blant velferdsprofitører som Aleris – da aner en jo ikke verken om og hvor mye en jobber – eller om en har anledning til å betale SFO neste måned.

Som oftest ordner det seg, som Sjøli skriver. Man enten får masse hjelp av ressurssterke personer rundt seg, man gir opp de opprinnelige ambisjonene, eller man jobber knallhardt og med masse stress og usikkerhet for at det likevel ikke vil gå.

Utlendinger kunne jo ellers vært en løsning på Solbergs dilemma. For velsignet av hennes eget store politiske prosjekt om borgerlig forsoning med ytre høyre, går der nå norskspråklige unger rundt i europeiske storbyer, kastet ut av landet hvor de ble født og vokste opp av en rad triggerglade utkastelsesministere. Eller en kunne latt noen av barna som lever under piggtråden og skiltet «Sponsored by Norway» i flyktningleiren Moria på Lesbos i Hellas fått den trygge havn de søker. Barn som flykter fra kriger hvor Solbergs egen regjering – applaudert av Sjølis avis VG – selv har spilt en rolle.

I tillegg kan en jo spørre seg hvor moralsk det egentlig er å føde flere barn til en klode som kapitalismen er i ferd med å ta fullstendig knekken på gjennom å tømme havene for fisk (men fylle dem med plast!), hogge ned det som er igjen av regnskog i, desimere artsmangfoldet og koke alt sammen med drivhusgasser. Alt fordi neste kvartalsresultat er viktigere for aksjonærene – de som tar beslutningene – enn kloden selv og dens innbyggere. Selve livet.

Jeg fikk barn midt i tyveårene helt blakk og halvt utdannet. Solberg snakker om å få flere barn som om det er et spørsmål om vilje eller moral. Det er ikke det. Det handler i stor grad om politikk.

Selv om jeg er kjempeglad for – og i – barnet mitt, så vil jeg anbefale ungdommen å vente. Til de har utdannelse. Har opparbeidet seg rimelige permisjonsrettigheter (den forjettede norske pappapermen!). Er trygg på partneren sin. Ikke bor i kollektiv. Har fast jobb. Og noenlunde romslig økonomi. Eller vente på mer enn bare ord. På politikk. For i Ernas Norge, blir særlig utsiktene til fast jobb og den økonomiske situasjonen til studenter og barnefamilier (og altfor mange andre) gradvis dårligere – mens hun leverer sitt bidrag med økte utslipp, krigsstøtte og frislipp av en allerede syk kapitalisme til at selve verden går mot stupet. Da bør ingen være overrasket over at også fødselstallene stuper.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags