Tryggere barn er mitt nyttårsønske

 – Byens barn er Bergens fremtid og det viktigste vi har. Vi voksne må gjøre en ekstra innsats for å vise det, skriver byrådsleder Harald Schjelderup.illustrasjonsfoto: gorm Kallestad / NTB scanpix

– Byens barn er Bergens fremtid og det viktigste vi har. Vi voksne må gjøre en ekstra innsats for å vise det, skriver byrådsleder Harald Schjelderup.illustrasjonsfoto: gorm Kallestad / NTB scanpix

Av

En god og trygg barndom varer livet ut. Det kan dessverre også en utrygg barndom gjøre. Mitt nyttårsønske er at alle barn skal ha det trygt og godt, også i Bergen.

DEL

MeningerSom byrådsleder er jeg privilegert. Jeg kan påvirke samfunnsutviklingen, har dyktige og hyggelige kolleger, og får møte mange interessante mennesker. Men noen dager er tyngre enn andre. Og da tenker jeg ikke på kritikk jeg måtte få i sosiale medier eller at jeg tabber meg ut i et intervju. Jeg tenker derimot på de dagene jeg konfronteres med det verste av alt; barn som ikke har det trygt.

I 2017 mottok 55.697 barn i Norge hjelp fra barnevernet. Flertallet av disse blir boende hjemme hos en eller begge foreldrene mens det gjøres tiltak for at barna får det bedre. Barnevernet er selvsagt ikke ufeilbarlig, ikke minst fordi det skal gjøres krevende vurderinger, der foreldre kan ha et annet syn på hva som er barnets beste. Men hovedutfordringen er ikke at barnevernet griper inn for ofte. Hovedutfordringen er alle de barna som ikke får hjelp av barnevernet til å oppleve trygghet. For i Bergen, og i Norge, er det mange barn som hver eneste dag opplever fysisk eller psykisk vold fra en eller begge foreldrene, og hvor barnevernet på vegne av samfunnet burde grepet inn.

Foreldre eier ikke sine barn, og kan derfor ikke gjøre som de vil. Barn er selvstendige individer – såkalte rettssubjekter – som har krav på trygghet. Barnekonvensjonen til FN er en del av norsk lov, og fra 2014 ble barns rettigheter også tatt inn i Grunnloven. I artikkel 19 i barnekonvensjonen står det tydelig at barn skal beskyttes mot enhver form for psykisk eller fysisk vold, og at det offentlige har plikt til å gripe inn dersom det likevel skjer. Vi som samfunn bør derfor sette et tydeligere skille mellom kritikken av hvordan enkeltsaker håndteres, det må vi leve med, og det som er hovedutfordringen i Bergen og Norge; alle tilfellene der samfunnet ikke griper inn overfor foreldre og foresatte som bryter både barnekonvensjonen og norsk lov.

Som samfunn har vi et særlig ansvar for de yngste, og de mest sårbare blant oss. Som byrådsleder og sosialdemokrat synes jeg det er uakseptabelt og urettferdig at barn i byen vår vokser opp med ulike muligheter i livet. Det kan være barn som vokser opp i fattigdom, med store rusproblemer i nær familie, eller som utsettes for fysisk eller psykisk vold eller misbruk. Her kan vi ikke hvile. Byens barn er Bergens fremtid, uansett hvor de kommer fra, hvor i byen de bor, eller hvilke forhold de vokser opp under.

(Fortsetter under bildet)

Byrådsleder Harald Schjelderup.

Byrådsleder Harald Schjelderup. Foto:

Ungdata-undersøkelsen fra 2017 viser at barn som selv opplever at familien har dårlig råd, sover dårligere, spiser mindre og er mer ensomme enn andre barn. Betyr det at voksne med dårlig råd ikke burde få barn? Selvsagt ikke. Det betyr at det påhviler oss politikere et tungt ansvar for at vi inkluderer barn i gode fellesskap, at barnehage, SFO og skolen er for alle, og at barn og unge har tilgang til både natur, kultur og idrett.

Nesten alle barn i Bergen går i barnehage. Det har vært en rivende utvikling på ganske få år. De fleste barn får sine første venner i barnehagen og utvikler seg som små mennesker i møte med andre barn og dyktige voksne som arbeider i barnehagene.

I skolen møter elevene dedikerte lærere som gjennomfører et av de viktigste samfunnsoppdragene som fins; å bidra til at barn fyller ryggsekken sin med kunnskap, klokskap og erfaringer nok til å ta selvstendige valg for sitt liv. Jeg tror sterkt på en fellesskole der barn fra alle deler av samfunnet møtes, men som også klarer å tilrettelegge for den enkeltes behov. Vi har de siste årene ansatt flere lærere og styrket spesialundervisningen fordi vi tror tett oppfølging av hver enkelt elev er nøkkelen til at flere gjennomfører skoleløpet. Men vi er ikke i mål, for både barnehageansatte og lærere føler at tiden fortsatt ikke strekker til. Det blir en viktig politisk oppgave i årene som kommer.

For å motvirke utenforskap må vi forebygge mobbing. Over seks prosent av alle barn oppgir å bli mobbet flere ganger i måneden og det er ingen grunn til å tro at tallet er lavere i Bergen. Tallet kan høres lite ut, men vi snakker om at titusenvis av barn og unge opplever mobbing i en eller annen variant. Enten det er snakk om fysiske overgrep eller digital mobbing gjennom sosiale medier. Mobbing kan lage dype sår som aldri gror, og prege mennesker for resten av livet, dersom de i det hele tatt overlever.

Det er vi voksne som har ansvar for å forebygge og stoppe mobbing. Hvis ikke vi voksne oppfører oss fint, hvordan skal vi da kunne forvente at barna våre gjør det? Byrådet foreslår en nullvisjon mot mobbing av barn i Bergen. Ikke fordi vi tror visjoner alene løser noen problemer, men fordi det forplikter.

Barna er det viktigste vi har. Vi voksne må nå gjøre en ekstra innsats for å vise det. Det er mitt nyttårsønske.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags