Vi har alle et ansvar for inkluderingen

– Høye kostnader i i barneidretten er ofte en årsak til utenforskap og idrettslagene kan gjøre mye for å hjelpe på dette, men vi har alle et ansvar for hverdagsinkluderingen, skriver Elise Barsnes.

– Høye kostnader i i barneidretten er ofte en årsak til utenforskap og idrettslagene kan gjøre mye for å hjelpe på dette, men vi har alle et ansvar for hverdagsinkluderingen, skriver Elise Barsnes.

Av

Man skal ikke undervurdere idrettens potensial som arena for inkludering og intergrering. Men idrettslagene kan ikke gjøre jobben alene.

DEL

MeningerEn fritidsarena er sentral i utvikling av sosiale ferdigheter hos barn og ungdom, og det er derfor viktig at alle barn får lik mulighet til å delta. Selv om idretten er den største organiserte fritidsaktiviteten, er det mange barrierer som hindrer deltakelse for alle. I hovedsak snakker vi om økonomiske barrierer, men også språk, samfunnsforståelse og erfaring er et hinder for mange.

Høye kostnader relatert til medlems- og treningsavgifter, utstyr, turneringer og reiser gjør at mange ikke får samme mulighet til å være med i idretten. For barn og ungdom som lever i lavinntektsfamilier snakker vi ofte om utenforskap, fordi man ikke kan delta i fellesskapet sammen med andre. Idrettslag og samfunnet generelt må være bevisste på at utenforskap er reelt.

Ifølge SSB oppgir omtrent to prosent av alle familier med barn mellom 0-15 år at de ikke har råd til å la barna delta på regelmessige fritidsaktiviteter. Det er viktig at vi setter kostnadsnivået på agendaen. Alle idrettslag bør gjøre en sjekk for å se hva det egentlig koster å delta i deres idrettslag. Hva er medlemsavgiften, treningsavgift og kontingenten i ditt idrettslag? Hva koster personlig utstyr? Hvilke cuper, turneringer og treningsleirer skal man delta på? Ser vi på alle disse kostanden, blir det fort dyrt å delta.

Gjennom fritidserklæringen vil familier fra lavinntektsfamilier kunne få støtte til for eksempel idrettsdeltakelse. Her må foreldre eller verge søke om støtte gjennom Nav/kommunale ordninger. Dette kan være en vanskelig dørstokk for dem det gjelder å komme seg over, men det er viktig at idretten kjenner til tilbudet og kan dele informasjonen videre til de som trenger det og generelt i idrettslaget. Det er ikke lett for idrettslag å identifisere hvem som er i lavinntektssituasjoner og trenger støtte til deltakelse.

For dem det gjelder er det tøft, og for noen skambelagt, å være i en lavinntektssituasjon. Idrettslaget bør se nærmere på hvem som er medlemmer og hvem som er potensielle medlemmer, for å få en god oversikt. Gjennom levekårsundersøkelser, SSB, Ungdata og andre statistikk oversikter, kan idrettslaget finne ut mye og viktig informasjon om lokalsamfunnet, økonomiske situasjoner og indikatorer på hvor mange som kan trenge støtte i fritidsaktiviteter.

Det er mye idrettslag kan gjøre for å holde kostnadene nede. Det starter med å ta en realitetsjekk og innse at til og med små summer ekskluderer. Ikke minst må kommunene på banen og sikre at det kan være gratis å trene i kommunale idrettshaller og anlegg. Vi må i fellesskap klare å holde kostnadene nede.

Men det er ikke bare idrettslagene som har et ansvar for inkludering. Det har vi alle. Hvor mange fremmede hilser du på et idrettsarrangement? Hvor mange smiler du vennlig til på gaten, kun de du kjenner eller alle du får blikkontakt med?

Har du egentlig reflektert over dette og hva kan du gjøre for å bli mer inkluderende i hverdagen? Jeg vil oppfordre dere alle til å tenke over hvordan du som barn, ungdom, voksen, foreldre, besteforeldre, venn, trener, leder eller kollega kan bidra til en bedre hverdagsinkludering. Små og enkle grep vi alle bør klare å gjøre noe med. Det er ikke farlig å si hei, smile og få øyekontakt. Tenk hvor mye positiv energi det gir, både for deg og mottakeren.

Har du som voksen tenkt over hvordan du er som supporter på dine barns idrettsdeltakelser. Sitter du sammen med andre foreldre og inkluderer du dem som står alene? Vi lever i en mobilzombie-verden, og denne mobilfikseringen tar vi dessverre med inn i fritidsaktiviteter også. Hva med å ikke tillate mobil inn i garderober og på treningsfeltet? Hva med at alle mobiler leveres inn når man kjører til kamper eller turneringer slik at man må sosialisere seg. Er vi faktisk sammen når vi er sammen, øker sosialiseringen og inkluderingen.

Aldri undervurder idrettens potensial til å være en god arena for integrering og inkludering i samfunnet. Vi bør alle ta ansvar og vi må gjøre det nå. Idrettslagenes frivillige innsats for å skape gode lokalsamfunn er viktig. Siden vi vet at de økonomiske og sosiale ulikhetene stiger, er det mye å hente på ved å ha en sunn og inkluderende strategi hos idrettslagene. Alle organisasjonsledd i norsk idrett må øke bevissthet om økonomi som barriere og kunnskap om hvordan man arbeider med dette. Idretten kan ikke gjøre dette alene. Sammen med kommuner, private aktører og andre frivillige organisasjoner kan inkluderingsarbeidet bryte ned sosiale- og økonomiske ulikheter.

Vi må forstå at økonomi kan ekskludere, og vi må ta innover oss at det eksisterer barn, ungdommer og voksne som aldri får deltatt slik idretten er i dag. Vi kan senke terskelen for å delta ved å tilby mer lavterskelaktivitet, som kan hjelpe å rekruttere nye medlemmer og hindre frafall. Lavterskelaktiviteter er en miks av idretter hvor konkurranse ikke står i fokus. For mange er dette en bedre inngang til idretten. Hvordan vil du ha det i idretten fremover?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags