Vi må alle prøve å være like modige som Bergjlot

Teatersykket «Arv og miljø» hadde premiere på DNS i november, og er basert på en roman av Vigdis Hjorth.fotO:  odd mehus / Dns

Teatersykket «Arv og miljø» hadde premiere på DNS i november, og er basert på en roman av Vigdis Hjorth.fotO: odd mehus / Dns

Av
DEL

MeningerKjersti Elvik beveger seg rastløst på Store Scene nesten helt uten rekvisitter. Hun har kuttet all kontakt med familien. Hun er Bergljot i «Arv og miljø» som handler om arvestrid og incest. Men mest av alt handler det om Bergljot og hennes ønske om å fortelle sin egen historie, ta vare på sin sannhet. Den spesielle styrken hennes er at hun, samtidig som hun tviholder på sin egen virkelighet, stiller hun seg selv spørsmål som er en Hamlet verdig.

Alle vil vi bli hørt, alle vil bli trodd og bli tatt på alvor. Alle har sin egen sannhet. «Hva er egentlig sant?» spør Bergljot.

«Arv og miljø» har flere skuespillere på rollelisten, men det er kun Elvik som (fysisk) beveger seg på den sortmalte scenen. Hun står alene. Hun kjemper for å holde på sine erfaringer og minner fra barndommen. På en storskjerm dukker familiemedlemmer og bekjente opp. Enkelte benekter Bergljots ord, noen vil ikke lytte, mens andre støtter henne og lytter, slik som venninnen Klara.

En stund under forestillingen satt jeg liksom bare og ventet på at de andre skuespillerne skulle komme fram på scenegulvet og at scenografien skulle rulle ned fra taket. At skuespillere skulle komme fram og begynne å dirigere forfatteren rundt, som i Pirandellos ikoniske teaterstykke. Men neida, det skjedde ikke. Så enkelt er det ikke. Storskjermen som spiller nesten kontinuerlig, driver handlingen. Det slo meg midtveis hvordan dette henviste til hvordan vi alle daglig bombarderes via ulike skjermer, av ulike stemmer, sant og usant, og hvordan vi overdøver hverandre i forsøk på å trenge gjennom å bli hørt, få anerkjennelse for vår versjon av sannhet, av virkeligheten.

Det krever mot å stå som Bergljot. Hun ofrer mye på veien, men hun er tro mot seg selv, og inspirerer. Etter teppefall tok jeg til meg litt av Bergljots mot. Mens min venninne og jeg gikk rundt Lille Lungegårdsvannet og ventet på at skuespillet vi nettopp hadde sett skulle slippe taket, så sa jeg til venninnen min; «her går vi sammen, men allikevel savner jeg deg. Skikkelig. Og nå skal jeg fortelle deg hvorfor …» Så lyttet hun mens jeg snakket. Vi var modige begge to. Vi hadde en virkelighet å finne. Hun var min Klara.

Hva som er fiksjon og hva som er virkelighet er ikke lett å vite. Hvordan påvirker de hverandre? Er det noen fusjon her? Iscenesettelsen av «Arv og miljø» på Den Nationale Scene er rått bevegende teater. Jeg tror på Elviks Bergljot. Jeg tror at i dag må vi alle prøve å være like modige som Bergljot. Jeg håper flere vil besøke DNS for å lytte til hennes historie.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags