I debatten om nedleggelsen av Fana Gymnas, er skolens stolte teatertradisjon trukket frem som et av argumentene for fortsatt skoledrift.

Hvor stor vekt frivillige elevaktiviteter bør ilegges i saker om videre skoledrift kan diskuteres, men en slutt på skoleteateret som institusjon og talentfabrikk vil være et tap for norsk kulturliv.

En institusjon vil overleve selv når omgivelsene forandrer seg. Nå er det opp til Fana skoleteater å gjøre seg fortjent til beskrivelsen.

Det sies at historien sitter i veggene, men det er ikke bygningsmassen som har vært avgjørende for teaterets suksess. Det er lite ved gymsalene som minner om mimikk og musikalske strofer resten av året. Elever og ildsjeler har klart å drive teateret på tross av, ikke på grunn av, skolebygget Fana Gymnas.

Fana skoleteater har gjennom tiår bygget opp et godt navn og rykte. Elever skiftes hyppig ut, men rutiner og tradisjoner består. For å sikre dette er det nedsatt eget kontinuitetsstyre bestående av personer med lang fartstid og erfaring skal sørge for teaterets ve og vel, uten å blande seg inn i den daglige driften.

I tiden som kommer må dette styret vise sitt ansvar verdig ved å prøve å finne løsninger.

Så, hvor kan fremtiden ligge? Peter L. Grieg ble i 1916 første rektor på skolen som skulle bli flaggskipet i Fana. Nå gis stafettpinnen videre til skolen med hans sønns navn. Nordahl Grieg videregående vil være et naturlig sted å videreføre tradisjonene. Den nye skolen kan leve opp til sitt navn, samtidig som teateret kan beholde sitt. Jeg håper skolene og kontinuitetsstyret vil snakke, og at teaterets neste årsmøte er villig til å finne en løsning.

Institusjonen Fana skoleteater kan bestå.