Justisministerens politiske rådgiver skulle nok en gang lage en klikkvinner. Avgått statsråd Sylvi Listhaug har et stort publikum på Facebook som elsker hennes klare tale. Denne gangen gikk det for langt. Facebook-statusen om at Arbeiderpartiet tok mest hensyn til terroristene, vekket stor harme. Opposisjonen fremmet dermed mistillit og for første gang i historien ble en statsråd felt av ordene hun la ut på sosiale medier.

Dette er nå historie. Vi kan gjerne diskutere om saken var alvorlig nok eller hva de ulike partiene burde gjort, men det er vel så interessant å diskutere eget forhold til sosiale medier. Forstår vi kraften i ordene våre? Risikerer vi selv å bli felt av ordene vi ubetenksomt poster?

Les også andre innlegg av Filip Rygg:

Det handler kanskje ikke om jobben, de færreste av oss risikerer å miste en jobb på grunn av spissformuleringer. Kanskje det heller handler om relasjoner som ødelegges, om mennesker som blir såret og om avstand som skapes mellom mennesker.

Noen beskriver Twitter og Facebook som et sted for kaffepraten, men til forskjell fra å ha et publikum på tre-fire andre stykker når verden skal kommenteres, så er hele verden ditt publikum når selv de minste ting kommenteres. Sosiale medier er ikke en digital versjon av kaffepraten, men vi tror ofte det. Når det mangler dopapir på hytten vi har leid i påsken, forteller vi det til hele verden.

Sosiale medier er ikke en digital versjon av kaffepraten, men vi tror ofte det.

 

Et annet poeng med vår digitale kultur er den opplevelsen av avstand og beskyttelse mange har, bare fordi det er et tastatur og en skjerm mellom oss og omverden. Vi blir tøffere, mer unyansert og mindre skånsom fordi det er en avstand mellom sender og mottaker. Vi polariserer på en måte ingen ville gjort hvis alle satt i samme rom. Og hadde vi satt i samme rom, ville vi kommunisert med mer enn bare ord, det er mange nyanser som forsvinner når det kun er mulig å tolke en tekst.

Et tredje moment er dette likes-samfunnet vi har fått, hvor mye av det vi skriver og poster, handler om å få anerkjennelse fra venner og følgere. Dermed er det kanskje fristende å dra til litt, det gir både heiarop og oppmerksomhet. Ifølge thecut.no melder stadig flere forskere om at folk er blitt avhengige av å få likes. Få likes påvirker humøret.

Jeg har selv gått på mange blemmer, noen ganger har jeg vært nødt til å beklage spissformuleringer på nett. Kanskje jeg satt en kveld og ble skikkelig provosert over en uttalelse, jeg svarer ubetenksomt tilbake og får mye respons. I ettertid så både jeg og alle andre at det var unødvendig å gå så langt.

Det hender stadig at jeg treffer svært hyggelig mennesker, som har to helt forskjellige profiler: En liveversjon som er hensynsfull og ser nyanser, og en digital-versjon som fyrer av i alle retninger. Den siste utgaven kan være hensynsløs, konfliktskapende og nedbrytende.

I stedet for å fyre av i alle debatter, ukritisk dele alle linker som kommer vår vei og bevisst misforstå andre, bør vi bruke kraften i ordene til noe godt.

Det betyr selvsagt ikke at vi skal la vær å mene noe, eller forsøke å kvele debattene, men det handler om stilen. Sylvi Listhaug kunne kommentert saken om å frata antatte terrorister statsborgerskapet, på utrolig mange andre måter enn den hun valgte. Vi bør diskutere innvandring, bekjempelse av terror og forskjellige virkemidler både på Facebook og andre steder, vi må bare huske at ord betyr noe.

Det er ikke bare ekkokamre, en brutalisert samtale og personvernutfordringer, men det er det også.

 

Ved noen anledninger har jeg blitt såpass hardt omtalt og kritisert i sosiale medier, at jeg har valgt å kontakte vedkommende for å spørre om vi skal ta en kopp kaffe. Et par ganger har de svart ja. Hver gang har det vist seg å være et fantastisk hyggelig og spennende menneske, med både nyanser og interessante perspektiv jeg kunne ta med meg. Jeg er utrolig glad for at jeg nå ikke bare kjenner deres digitale versjon.

Les også andre innlegg av Filip Rygg:

Det er utrolig mye godt å si om sosiale medier. Det binder sammen mennesker til tross for store fysiske avstander. På sitt beste blir demokratiet utvidet. Flere får delta i den offentlige samtalen. Nye vennskap oppstår. Gamle kjente finner hverandre igjen. Det er ikke bare mørkt. Det er ikke bare ekkokamre, en brutalisert samtale og personvernutfordringer, men det er det også. Så kanskje vi skal ta litt pause i påsken, det skal i hvert fall jeg gjøre.

(Helt frem til jeg skal poste et bilde av familielykke på hytten. Bildet som vi får tatt etter å ha kranglet i 20 minutter for å få ungene til å stille opp på et bilde. Kaoset skjuler vi, mens vi holder frem appelsiner og Kvikklunsj. Kanskje blir det en ny klikkvinner?)

God påske!