«Hjelperne blir et redskap for smuglerne»

Det norske skipet Siem Pilot inngår i EUs grensepatruljering i Middelhavet.

Det norske skipet Siem Pilot inngår i EUs grensepatruljering i Middelhavet. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

John Ludvig Larsen er skuffet over Solberg-regjeringen.

DEL

DebattDet ble stilt store forventninger til Solberg-regjeringen da den tiltrådte. Noen av forventningene ble innfridd idet enkelte av de  nye «kostene» i regjeringsapparatet viste handlekraft og fikk gjennomført nødvendige endringer. Men i mange av de viktige sakene man satte i gang med avslørte fort dårlig psykologiske sans hos makthaverne.

Det begynte med abortsaken og  søknad om reservasjonsrett for enkelte leger  hvor man først av alt burde ha klargjort og bekjentgjort en søknadsvei for gravide utenom de fastlegene som ønsket å reservere seg. Det ble ikke gjort og regjeringen ble offentlig hudfletttet  av de 350.000 kvinnene som de siste 20-30 årene hadde fått utført abort og følte seg moralsk nedverdiget av regjeringens vedtak.

Så gjelder det nåværende og tidligere regjeringers deltagelse i krigshandlinger i Midtøsten og i Libya. Godal-kommisjonen har nettopp avlagt sin rapport vedrørende resultatene i Afghanistan. Den kan anbefales eventuelle medborgere som trenger sørgelig litteratur å fordype seg i. En forkortet konklusjon er at bortsett fra et enda bedre forhold til USA er resultatet 20 milliarder bortkastede kroner.

I Irak er situasjonen i grove trekk mistrøstig uendret, mens  man  i Libya  har oppnådd en endring fra  et korrupt diktatur til en humanitær katastrofe. De manglende suksesser med militærhjelp til utlandet har paradoksalt nok økt politikernes giverglede, nå skal vi sende soldater til Libanon/Syria. Avisen «Klassekampen» ga på en forside i forrige uke en malende beskrivelse av situasjonen: «Vi sender soldater som skal lære opp soldater til å krige mot dem vi tidligere har undervist»

Vi har de siste fem årene sett en økende flyktningekrise, samtidig med starten på en enorm folkevandring  – fra sør til nord og fra øst til vest. De underliggende årsaker  er en uhemmet  og ikke bærekraftig folkevekst i de nødlidende regionene, kombinert med totalitære regimer preget  av korrupsjon, vanstyre, vold og nepotisme.

Blant ledende norske politikere synes det å herske en naiv tro på at et forent Europa i fellesskap skal  klare  de kommende vanskene, våre politikere har ikke oppdaget at det over hele Europa  har utviklet seg sterke negative holdninger til utlendinger i den grad at mange land nærmest har satt bom stopp for enhver innvandring.

Slovakia som nå  har  overtatt formannsvervet i EU er et godt eksempel på dette, landet slapp i fjor inn 15 – femten – innvandrere hvilket er en god indikator på den rådende stemningen blant ledende europeiske nasjoner.

På den annen side er det er heller ikke slik at de som kommer  godtar opphold i hvilket som helst europeisk land: Portugal med minkende befolkning ønsket i 2015 ti tusen migranter velkommen, men fikk bare 200! Dette faktum torpederer hypotesen om at det først og fremst gjelder trygghet for dem som kommer – mottagerlandets velferdsordninger er meget vesentlige, og smuglermafiaen legger opp sine ruter deretter.

Et sørgelig faktum  for dem som prøver å hjelpe migrantene er at hjelpen kan medføre ubehagelig konsekvenser. Norge har fått stor ros for sine hjelpeaksjoner i Middelhavet, denne hjelpen har selvfølgelig  også smuglerne benyttet seg av.

Mens de før fraktet mennesker i land på den europeiske siden av Middelhavet begrenser de seg nå til i skrøpelige farkoster å frakte dem utenfor  libysk dominert område. Der  forlater de  dem,   underretter den italienske kystvakten og eventuelt norske Siem Pilot hvor flyktningene befinner seg slik at disse kan ta seg av dem og bringe dem videre. Hjelperne blir således ikke bare flyktningenes hjelpere, men også et viktig redskap for smuglerne.

En like aktuell og uheldig sak for Solberg-regjeringen er kommunesammenslåingene. For noen kommuner en nødvendig reform, men her begynte man bombastisk og i feil ende med folkeavstemninger. I stedet skulle man først  ha fjernet den urimelige regelen at store og små kommuner fikk like mange penger, men fordelt pengene etter innbyggertallene.

Et godt opplysningsarbeid som viste  menigmann at småkommuner kunne få oppimot  50.000 kroner i statlig støtte per innbygger, mens Oslo mottok 150 kroner, kunne forklare hvorfor småkommuner  ofte hadde bedre velferdsgoder enn de store. De endringer som dette medførte for mange småkommuner ville nok ført til mer positive holdninger til sammenslåing blant disse.

Statsministeren har en personlig stab på 70-80 personer. Finnes det ikke blant alle disse og noen med innsikt i hva  vanlige mennesker uten partitilknytning funderer på og reflekterer over?

Eller er regjeringen fullstendig uten bakkekontakt?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags