«Thank you very much»

Ragnhild Yndestad reiste til Lesvos for å hjelpe båtflyktninger som kommer til Europa.

Ragnhild Yndestad reiste til Lesvos for å hjelpe båtflyktninger som kommer til Europa. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Hun er ni år gammel og fra Afghanistan. Hun kommer inn i kvinneteltet på Camp Moria sammen med mor og storesøster. De eneste engelske ordene hun kan er: «Thank you very much». Hun er akkurat kommet til Europa og vet ikke hvor kaldt det er å sove på gaten.

DEL

MeningerMonika Yndestad og datteren Ragnhild (18) blogger fra sin reise til Lesvos for å hjelpe flyktninger. Her er deres tredje post:

Det er ikke mye de ber om, den lille familien som mistet ektemann og far underveis. Jeg vet ikke hvordan, bare at fire er blitt til tre underveis. En jente, en tenåringssøster og en mor. De snakker farsi, ikke noe annet. De smiler og håndhilser når det endelig blir deres tur.

På Camp Moria skinner solen. Temperaturen er t-skjortevær, men det er på dagtid. Den vesle familien har kommet til Lesvos med et sett klær. Jenten har ermeløs kjole og strømpebukse. På beina har hun tynne tøysko i størrelse 35. Jeg henter et par mer solide joggesko til henne og ullsokker fra Norge. Det er mengder av norsk ull på Camp Moria, men likevel kan ikke en flyktning få mer enn et par. Ingen vet hvor mange flere som kommer. Det må være nok på lageret også til nestemann.

Camp Mobria på Lesvos.

Camp Mobria på Lesvos. Foto:

Jenten smiler og rister på hodet. Peker på beina sine. Hun har sko. Jeg insisterer på at hun må prøve de nye og henter et stor ryggsekk til familien. De trenger hygieneartikler, de trenger alt, men det er ikke mye å fylle i sekken. Jeg fyller den med to hygienepakker. Kvinnepakkene inneholder tannkoster og tannkrem, såpe, sjampo og fire damebind. Jeg finner vinterjakker til hele familien. Storesøsteren protesterer. Hun viser at hun har jakke, en hettegenser av bomull. Jeg ber henne likevel prøve Skogstad-jakken. Den er vindtett. Hun må også ha ull under. Jeg henter flere raggsokker. De forstår ikke hvorfor selv om den amerikanske frivillige kvinnen jeg er i team med forklarer på farsi at det blir kaldt når de nærmer seg Makedonia.

Les også: En dråpe i havet

Les også: En speedbåt i natten

På veggen i kvinneteltet henger det bilder av forskjellige plagg. Jeg peker på bildet og spør hva annet de trenger. Tenker at det må være alt. De rister på hodet. De har tak over hodet i flyktningeleiren i natt, solskinnet lurer dem kanskje til å tro at det alltid vil være slik, men også i Hellas går solen ned. Kvinneteltet i Camp Moria er siste stopp før ferden videre mot Athen og lengre nord i Europa. Vi er nødt til å utstyre dem bedre enn de er.

Jenten fniser da jeg henter to truser til hver som de ikke har bedt om. De er fargerike og nye. Hun stapper sine raskt ned i den lille rosa sekken sin. De har Disney-motiv. Jeg finner ullgensere, bukser, fleece og joggesko til søsteren også. Og dynekåpe, lue og hansker til mor.

«Thank you very much!» De klemmer oss når de går. De er fornøyd med det de har fått, men som er en vits i forhold til det de trenger. To kvinner, fire damebind hver, og ingen umiddelbare utsikter til å få flere. Det har ikke engang språk de kan gjøre seg forstått med.

Likevel er de heldige som har fått ryggsekk til å bære klærne sine i. Camp Moria går ofte tom for ryggsekker. På fergekaien i Mytillini står en barnefamilie med alt de eier i små bæreposer. De har fire barn og like mange poser. De spør ikke etter mer, men forteller stolt at de er fra Syria. Ragnhild gir barna kjærlighet på pinne. Vi går bort til bilen og henter en gammel skolesekk fra Bergen Private Gymnas. Fyller den med vannflasker og det vi har i bilen av Rett i koppen, pakninger med smurte knekkebrød, Antibac og pulverkaffe. Overfarten fra Lesvos til Athen tar tolv timer. Jeg vet at flyktningene stues sammen bakerst i båten og at det ikke er noe å få kjøpt, selv om de skulle ha penger.

Heller ikke de får det de burde ha og kommer mest sannsynlig aldri til å få det.

Fergen er den første som går etter at myndighetene kansellerte avgangen dagen før. Flyktningeleirene i Athen er overfylt. Alle andre grenser er stengt. En stund så det ut som om Lesvos var et endestopp, og at neste ferge i beste fall ville gå om noen dager, men så snudde det. Også det er typisk. Det eneste stabile på Lesvos er det ustabile. Vi får beskjeder og kontrabeskjeder. Alt endrer seg fra time til time.

Oppe i nord er det nesten ikke kommet båter de siste dagene. Fra vakttårnet ser vi kun kystvaktskip og fiskebåter, men også her kan det plutselig snu. Slik vi fikk erfare da speedbåten kom og kastet barn over bord. Det viste hvor viktig det er å være til stede. Det flyktningene har er de frivillige og stengte grenser.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags