– Jeg er redd historien vil dømme oss hardt

Dette bildet viser rohingya-muslimer på flukt etter militærstyrker gikk til angrep på folkegruppen i august. FN anslår at rundt 700.000 rohingyaer har flyktet fra Myanmar til Bangladesh. FOTO: AP Photo/Dar Yasin

Dette bildet viser rohingya-muslimer på flukt etter militærstyrker gikk til angrep på folkegruppen i august. FN anslår at rundt 700.000 rohingyaer har flyktet fra Myanmar til Bangladesh. FOTO: AP Photo/Dar Yasin

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Samtidig som det er rekordmange flyktninger, går det en urovekkende vind over Europa hvor stadig flere vil stenge grensene, skriver Filip Rygg i dagens spalte.

DEL

SpaltistFor sjette året på rad stiger antallet mennesker på flukt. Det viser Flyktningregnskapet som Flyktninghjelpen står bak. Rapporten som ble lansert for noen uker siden forteller et dystert bilde. Spesielt dystert blir det sett opp mot det som skjer politisk i mange av de landene som har ressurser til å hjelpe.

Rapporten forteller blant annet at Tyrkia, Bangladesh, Uganda og Sudan var de landene som tok imot flest nye flyktninger i fjor. Landene flest mennesker flyktet fra i 2017 var Sør-Sudan, Syria, Myanmar og Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). Rapporten viste også at landene Syria, DR Kongo, Irak og Sør-Sudan hadde det høyeste antallet nye internt fordrevne.

Et tankevekkende poeng i rapporten er også hva som mer spesifikt skjedde i DR Kongo. Der ble 2,3 millioner mennesker drevet på flukt. I oktober i fjor oppjusterte FN den humanitære situasjonen i landet til det høyeste krisenivået. Tatt i betraktning hvor ofte vi hjemme hører at «Vi må heller hjelpe dem der de er,» er det pussig å se hva verden gjorde da krisen var som verst. Internasjonale givere bidro bare med litt over halvparten av pengene FN og nødhjelpsorganisasjoner mente var nødvendig for å dekke de humanitære behovene.

Les også andre innlegg av Filip Rygg:

En av mine Facebook-venner skrev i helgen at «Jeg vil ikke ha flere afrikanske unge menn til Norge!» Dette var en reaksjon på at statsminister Erna Solberg uttalte at Norge måtte ta sin del av ansvaret for kvoteflyktninger som kommer gjennom FN. Min Facebook-venns uttalelse står i stil med flere uttalelser fra regjeringspartiet Frp hvor de har tatt til orde for å stoppe alt inntak av flyktninger.

Asyl- og innvandringspolitikk er ikke enkelt. Det handler ikke bare om å ha nok økonomiske ressurser eller om å ville hjelpe. Jeg forstår at mange er skeptiske uten å være verken fremmedfiendtlige eller rasistiske. Dessverre blir det ofte veldig svart-hvitt, men det tjener ikke saken. Vi skal selvsagt ta på alvor at det også kan være integreringsutfordringer som ikke er løsbart økonomisk, men som helt enkelt handler om antall.

Men fra å være opptatt av regulering av innvandringspolitikken, til å ville stenge grensene fullstendig, er det noen mil. De milene er ganske iskalde, spesielt når vi tar med oss meldingen fra rapporten til Flyktninghjelpen.

Innlegget fortsetter under bildet.

Filip Rygg er spaltist i BA hver tirsdag.

Filip Rygg er spaltist i BA hver tirsdag. Foto:

Det er ikke noe særnorsk å være skeptisk til å hjelpe, selv om vi har både penger og plass. I hele Europa er det partier som sanker økt oppslutning på å ville stenge grensene. Dessuten er det en urovekkende oppblomstring av nynazisme i mange land.

Det er naturligvis en stor substansiell forskjell på å være nynazist og det å være skeptisk til innvandring, men det er dessverre slik at ideene og folkene møtes i de samme bevegelsene, partiene og ikke minst retorikken.

Vi ser mange partier som inneholder begge grupper, altså både de som ideologisk er rent ut rasistiske og de som kun mener at landet sitt må stoppe inntaket av flyktninger. Sverigedemokraterna er et slikt eksempel, som nå gjør det svært skarpt på målingene fremfor høstens valg i Sverige. Selv har jeg bekjente som støtter partiet, og de er på ingen måte nazister eller rasister, selv om de støtter et parti bygget av nettopp en del mennesker med ideologisk vrakgods.

Les også andre innlegg av Filip Rygg:

I dette bildet finner vi begrepet «høyrepopulisme». Pussig nok finner vi krysninger også mot ytterste delen av venstresiden, hvor den politiske aksen ikke lenger kan sees på som en strek, men mer som en runding, hvor de ytterste delene på begge sider, møtes. I Norge har vi for eksempel sett hvordan synet på Syria, Russland og andre saker forener disse to tidligere motpunktene.

Det er ikke lett å gi en rask analyse av høyrepopulismen, men mange vil nok si at den ofte svarer på reelle bekymringer, som manglende arbeid, kriminalitet og sosial uro. Svarene er kanskje ikke så gode, men så lenge de andre partiene ikke engang erkjenner at disse spørsmålene blir stilt, vinner høyrepopulismen, og dermed også innvandringsmotstanderne.

Europa kan ikke ta imot 68 millioner flyktninger, de har flyktet i sitt nærområde og det kan være det eneste rette. De fleste må ha hjelp der de er. Men noen grupper må hjelpes ut, som religiøse minoriteter i akutt nød, eller mennesker som trues på livet på grunn av sin seksuelle orientering. Det kan også være politiske flyktninger, som kurdere fra Tyrkia eller opposisjonspolitikere i Iran.

Til tross for at det er mulig å peke på mange grupper som opplagt må få hjelp til å komme seg vekk fra sitt hjemland, er det likevel mange europeiske land som vil nekte dem adgang. Jeg er redd historien vil dømme oss hardt. Spesielt vi som hadde pengene og kunnskapen til å gjøre noe med det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags