For hver eneste som uten grunn slipper gjennom et altfor grovmasket nett, taper asylretten legitimitet.

Erling Gjelsvik er forfatter og fast spaltist i BA hver lørdag

Erling Gjelsvik er forfatter og fast spaltist i BA hver lørdag

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Det har vært en stor feil å gjøre asylinstituttet til et redskap for migrasjon, skriver Erling Gjelsvik i dette innlegget.

DEL

DebattI min nære slekt var flere involverte i motstandsbevegelsen under okkupasjonen. En onkel ble tatt og sendt til Sachsenhausen. Også hans søster var etterlyst av Gestapo. Hun måtte flykte til Sverige. Av familiære årsaker ligger altså asylinstituttet meg nært på hjertet.

Min hyggelige onkel, som ikke unnslapp den nazistiske sadismen, ble påført store helseplager og gikk en altfor tidlig død i møte. Tante, derimot, døde i fjor. Takket være et «nærområde» å søke tilflukt i, fikk hun et langt og rikt liv.

Av hensyn til skjebner som disse, var asylretten et sentralt punkt i de internasjonale forordningene som ble knesatt i etterkrigstiden. Ikke minst under påvirkning av bevisstheten om jødeutryddelsene. Et verdensomspennende regelverk for asylanter kunne ha spart mange. Slike regler har vi fått.

Ingen med et minimum av hjertelag tviler på at de vil fortsette å være nødvendige. Men måten asylretten håndheves på, og de utallige måtene den misbrukes på, reiser et spørsmål ved hvor lenge det vil gå før dagens tilstand slår over i sin motsetning: en avvisning av enhver som banker på barmhjertighetens dør. Min tante fikk beskyttelse i nabolandet.

Etter to år kom freden, og hun dro hjem igjen til Bergen. Sverige, uberørt av krigshandlinger, må ha vært et fristende sted å bli værende. Jeg tror ikke tanken engang streifet henne. Slik fungerer det for de færreste asylanter i dag. De som returnerer av fri vilje, er et forsvinnende mindretall. Og for mange er det en god nok begrunnelse for å legge ut på flukt at de har tilhørighet i et område med krig og konflikt. Er det slik det bør være? Tenk over det.

Skulle store deler av Norges befolkning på 1940-tallet, fordi det var krig i landet, har grunn eller rett til å emigrere på permanent basis? Under okkupasjonen var bare et fåtall, aktive motstandsfolk og jøder, gjenstand for en forfølgelse som det var nødvendig å unnvike. I visse situasjoner ble sivilbefolkningen utsatt for direkte fare, uten at det ga grunnlag for masseflukt. V

ed flere anledninger ble Bergen bombet sønder og sammen. Men barnefamilier dro da ikke til England for det? De sendte ungene sine til Sotra.

Det har vært en stor feil å gjøre asylinstituttet til et redskap for migrasjon. Mennesker flykter fra sin vanskjebne, og det legges til rette for at de skal bli værende i et nytt hjemland. I neste omgang kan de få familien sin dit. Dette har gjort det altfor fristende å utnytte ordningen på en urettmessig måte. For hver eneste som uten grunn slipper gjennom et altfor grovmasket nett, taper asylretten legitimitet.

Ansvaret for sammenbruddet ligger utvilsomt hos falske asylanter, men ikke minst hos slepphendte myndigheter. Og pressgrupper. Mange har bidratt til å skape forhåpninger, som på ingen måte alltid er falske. Med sedvanlig teft har kriminelle nettverk sett mulighetene i et nytt marked

Tilhengere av en «raus» asylpolitikk har grunn til å være beskjemmet over raset de har bidratt til å utløse. Scenene som utspiller seg på russergrensen, er uverdige. Essensen i flyktningkonvensjoner er tapt av syne. De virkelige flyktningene drukner i strømmen av emigranter fra en miserabel, men neppe livstruende tilværelse i Russland eller Tyrkia. At det sikkert kan være synd på dem, er ingen fribillett til en fremtid i Norge.

Den muligheten skal være forbeholdt mennesker i en langt mer prekær situasjon: de som forfølgers med en direkte trussel mot liv og sikkerhet hengende over seg. At forholdene er vonde og vanskelige i deler av verden kan ikke være en god nok begrunnelse for å få internasjonal beskyttelse.

Asylsøkeren personlig skal være i livsfare, takket være sin politiske virksomhet eller sitt livssyn eller sin etnisitet eller sin seksualitet. Dette er den egentlige flyktningekatastrofen. De forfulgte, flyktningkonvensjonens opprinnelige målgruppe, fortrenges av økonomiske desperados som vil skyte seg inn under de samme rettighetene.

Dermed blir det til at en av menneskehetens mest noble forordninger kneler under vekten av ... ja, nettopp menneskeheten. I sin nåværende form vil asylinstituttet ikke overleve. Derfor er det bra at regjeringen, som en del av tiltakspakken for å få kontroll på flyktningestrømmen, tar et initiativ i retning av å reformere de internasjonale konvensjonene på området.

For å berge asylretten, må måten den i dag praktiseres på bringes til opphør. Et mye strammere regime er nødvendig.

Frp-politikk? Høyrepolitikk? Ap-politikk? Jeg gir blaffen.

De som makter å sette realistiske rammer rundt asylinstituttet, slik at det kan bevares for fremtiden, har min støtte. Uten asylretten hadde familiehistorien min sett annerledes ut.

Det har vært en stor feil å gjøre asylinstituttet til et redskap for migrasjon

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags