Idretten har akkurat det fellesskapet som mange av våre flyktninger trenger.

Inge Andersen er generalsekretær i Norges Idrettsforbund og fast spaltist i BA

Inge Andersen er generalsekretær i Norges Idrettsforbund og fast spaltist i BA Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg er stolt over å kunne si at idretten raskt både forsto situasjonen og tok ansvar, skriver Inge Andersen i dette innlegget.

DEL

Sykkel VM-tilbud: Få to uker med BA levert hjem gratis

DebattFørst fulgte vi det hele på avstand, via alle de skjermene vi i velstands-Norge har tilgang til i dagliglivet. Vi så fortvilte mennesker kjempe om plasser i allerede overbelastede plastjoller og synkeferdige båter, på vei bort fra kryssilden mellom mange krigførende parter i Syria.

Vi så dem legge ut fra Tyrkias strender. Vi så både levende og døde på strender lengre vest i Middelhavet.

Men en dag var de ikke lenger i et land langt borte, i nyhetssaker på en skjerm. De var her. Hos oss. Mennesker i nød som banket på vår dør. Spørsmålet var ikke lenger om vi skulle ta imot 8000 eller 10.000 flyktninger de neste tre årene. Det var så mange flere enn som så.

I denne situasjonen våknet den norske dugnadsånden. Folk over hele landet meldte seg. Noen som støttekontakter, andre for å lære bort norsk matlaging, noen ble strikkevenner, noen ble turvenner.

Jeg er stolt over å kunne si at idretten raskt både forsto situasjonen og tok ansvar. Det er flott å se at også mange lokale idrettslag i Bergen og på Vestlandet meldte seg til innsats for å bidra til at flyktninger og asylsøkere fikk tilbud om aktivitet og fellesskap i trygge omgivelser.

Typisk er brevet som Bergen Idrettsråd fikk fra Sportsklubben Djerv for litt over en uke siden, undertegnet av leder Tore Andersen og Ada Freng fra klubbens inkluderingsutvalg. Det inneholdt, enkelt oppsummert, to spørsmål.

Spørsmålet 1: Hvordan kan vi hjelpe akkurat nå?

Spørsmål 2: Finnes det noen ekstra midler å sette inn i denne ekstraordinære situasjonen?

Heldigvis var begge spørsmålene lette å besvare!

Tenk deg Manzoor på 10 eller søsteren Fathima på 12 år. Sammen med far og mor og to små søsken er de kommet til Norge med alle sine eiendeler i to plastikkposer. Slitne, trøtte og fortvilte er de blitt innkvartert på et mottak i Bergen sentrum. De kjenner ingen. De kjenner ikke byen de er havnet i. De har ikke lenger tilhørighet i et fellesskap.

Hvordan de kan hjelpe Manzoor og Fathima, besvarer Djerv egentlig selv i brevet til idrettsrådet. Der skisserer de et opplegg hvor de fra nyttår vil kunne ta imot barn på dagtid til idrett og aktivitet på Vitalitetssenteret, under kyndig veiledning fra en trener som klubben vil gjøre tilgjengelig. Idretten har akkurat det fellesskapet som mange av våre flyktninger trenger. Og i idretten leker barn; uavhengig av språk, hudfarge eller religion. Idretten er og skal være grenseløs og inkluderende.

Sportsklubben Djerv har ikke bare iver og vilje, de har også kompetanse og struktur til dette arbeidet. Allerede i 2012 nedsatte klubben sitt inkluderingsutvalg, med åtte medlemmer med ulik nasjonal og kulturell bakgrunn. Sammen med hovedstyret har de utviklet strategi og metode, som har vist seg bærekraftig, i et samarbeid mellom hjem, skole og idrett. Dette har blant annet resultert i Begynnerlaget Inter Team, som er et innføringslag i fotball for jenter. Flere av jentene ønsker å fortsette etter innføringen, og klubben planlegger å etablere et nytt, permanent jentelag i fotball etter nyttår.

Og nå skriver altså Djerv brev og tilbyr å utvide dette arbeidet! Tenk hvilken forskjell de kan gjøre på livskvaliteten til barn som Manzoor og Fathima. To som savner venner, som savner en meningsfull fritid, og som savner tilhørighet! Tenk forskjellen det vil være for en far og en mor å se barna knytte de første kontakter og vennskapsbånd inn et nytt og ukjent samfunn!

Og Djerv er ikke alene i Bergen om å tenke slike tanker. Fotlandsvåg Idrettslag har tenkt det samme. FK Fyllingsdalen likeså. Allianse IL Arna-Bjørnar, Bragd Bokseklubb, Turn og IL Hovding og Vestkantsvømmerne har også meldt seg og satt i gang tiltak.

Alle disse klubbene er klare til å gjøre en ekstra innsats. Mye av dette skjer gjennom ildsjelinnsats og frivillighet; mange som allerede tar et tak eller to, tar ett tak ekstra, og noen nye melder seg og er klare til innsats. Men frivillighet er ikke nok. Det er også utgifter knyttet til slike tiltak, og det er viktig at ikke allerede eksisterende prosjekter må svi.

Dette har Norges Idrettsforbund vært klar over, og derfor etablerte vi tidlig i år et eget flyktningefond. Første tilskudd til fondet var fra idrettsforbundets egen kasse, en halv million kroner. Men siden er det bare eksterne bidragsytere som har gitt tilskudd, og det på en måte som forteller at her oppfatter omverdenen at vi har vi gjort noe riktig og samfunnsbyggende.

Kavlifondet var raskt ute med en halv million til. I november ba Gjensidigestiftelsen oss om et møte sammen med blant andre Røde Kors. Det resulterte i at vi på julemånedens første dag mottok en forhåndsjulegave; et tilskudd på 1,66 millioner kroner til å skape aktivitet på mottak og for å inkludere flyktninger i aktivitetene i idrettslag landet rundt. For deres støtte, blir 2016 et pilotår, der intensjonen er en langvarig partneravtale.

Den internasjonale olympiske komité (IOC) har helle ikke nøyd seg med å uttrykke begeistring for fondets idé. De har også gitt håndfast støtte. Dagen etter at Gjensidigestiftelsen hadde sagt sitt, kom IOC med neste førjulsgave i form av støtte på over 1,3 millioner kroner. Og det stopper ikke her!

Omtrent på sin første dag på jobb, kunne Norges nye kulturminister, Linda Hofstad Helleland, kvittere ut statlig støtte på ytterligere en halv million kroner. Og IMDI (Inkluderings og Mangfoldsdirektoratet) er også med på spleiselaget. Tro meg, hver krone kommer til nytte! Og pengene overføres til idrettslag landet rundt, som gjør en ekstraordinær innsats for våre flyktninger.

Allerede har 130 idrettslag søkt om til sammen mer enn tre millioner kroner i støtte. Og blant dem er altså mange lag fra Bergen.

Likevel våger jeg utfordringen til det bergenske idrettsliv: Det er flere penger å hente for dem som vil bidra til å gjøre hverdagen bedre og rikere for en svak og utsatt gruppe.

Dette er penger som vil bli utlyst fra Norges idrettsforbund i det nye året. Både Bergen Idrettsråd og Hordaland idrettskrets vil bidra til å spre informasjon om søknadsprosessen for vårt lokale området her vest. Men jeg presiserer; her skal pengene virke hos alle dere som gjør en enestående jobb på lokallaget i idrettslaget. I kjærlighet til mennesker som trenger en hånd å holde. I respekt for idretten, som en unik arena til å gi barn fra hele verden en meningsfylt hverdag - både fysisk, psykisk og sosialt.

Idretten har alltid stått for fellesskapsverdier. Vi dyrker ikke bare enerne og talentene, men også bredden og mestringsgleden, for alle dem som ikke har interesse for eller evner til å nå helt til toppen. Idrettens inkuderingsvilje skal også omfatte dem som ikke har kraft eller muligheter til å finne veien til oss på egen hånd.

Jeg er stolt over at idretten i Bergen ikke bare forstår dette, men tar konsekvensen av det. Takk til sportsklubben Djerv og de andre idrettslagene. De gjør Bergen til en bedre by å leve i, for enda flere! Denne julen er den viktigste i vår generasjon. Med enkle midler, med aktivitet og trygge idrettsarenaer kan vi lyse opp hverdagen til alle de av oss som ikke er har et trygt sted å være i julen. 

Et aktivt, meningsfylt og trygt nyttår ønsker jeg dere alle!

Det er flott å se at også mange lokale idrettslag i Bergen og på Vestlandet meldte seg til innsats for å bidra til at flyktninger og asylsøkere fikk tilbud om aktivitet og fellesskap i trygge omgivelser.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags