Jammen, vi var jo enige! Høres dette kjent ut? Fint, da er ikke jeg den eneste.

Vi har sannsynligvis alle vært der, enten det gjelder uenighet om muntlig avtale med arbeidsgiver, et kjøp av bruktbil eller i et samboerforhold.

Uenighetene kan skyldes så mangt, men kan antakeligvis oppsummeres i to punkter: At dere er uenige om avtalen i det hele tatt er inngått, eller hva denne eventuelt består i. Med det kommer også frustrasjonen; hvorfor skrev vi ikke ned innholdet i avtalen?

De fleste av oss kjenner til den gamle læresetningen om at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. Jeg vil ikke nødvendigvis gå så langt som å si at denne ikke står ved lag i dag, men dersom du velger å lene deg på en muntlig avtale kan det medføre enkelte problemer. Og flere av disse problemene kunne ha vært unngått dersom avtalen hadde blitt skrevet ned og signert av begge parter.

Det kan nemlig være svært vanskelige bevisspørsmål knyttet til muntlige avtaler. Årsaken til dette kan være at motparten ikke lenger ønsker å erkjenne at dere har inngått en avtale vedkommende ikke ser seg tjent med. Og da starter den evige jakten på bevis som kan understøtte avtalen deres, for det er nemlig den som påstår at det foreligger et krav som har bevisbyrden.

Noen ganger finner du en gammel tekstmelding eller en e-post, andre ganger har du kanskje noen troverdige vitner som er av samme oppfatning som deg selv. Men la oss nå være ærlige; hadde det ikke vært mye greiere å kun vise til et skriftlig dokument som klart gir uttrykk for det dere opprinnelig var enige om?

Så hvorfor fortsetter vi å inngå så mange muntlige avtaler? Hvorfor kan vi ikke bare be om å få avtalen nedtegnet skriftlig? Det kan være flere årsaker til dette, for eksempel at den andre personen virket som en man kunne stole på. La meg i den anledning fortelle en historie om et tilsynelatende lykkelig samboerforhold:

Ola og Kari har bestemt seg for å flytte sammen etter to år som kjærester. Kari har allerede kommet inn på boligmarkedet, så Ola flytter inn i hennes bolig. De blir enige om at Ola skal få kjøpe seg gradvis inn i boligen, slik at han ikke skal stå på bar bakke ved et eventuelt samlivsbrudd. Ola skal derfor betale 10.000 kroner i måneden, mot at han kan kreve halvparten av innbetalingene sine tilbakebetalt dersom det blir slutt.

Selv om stemningen på avtaletidspunktet er bra, er det først når det oppstår uenigheter at du hadde satt pris på en skriftlig avtale.

 

I begynnelsen av samboerforholdet går alt bra, kjærligheten blomstrer. Denne rosenrøde idyllen skal likevel ikke vare i det uendelige. For etter tre år som samboere har ikke Kari lenger noen romantiske følelser for Ola. Samlivsbruddet er et faktum, og Ola må flytte ut av boligen.

Ola krever så å få tilbakebetalt 180 000 kroner fra Kari i henhold til avtalen de inngikk om at han kan kreve halvparten av innbetalingene han foretok under samboerforholdet tilbakebetalt ved et samlivsbrudd. Kari motsetter seg kravet, og hevder at en slik avtale aldri ble inngått.

Ola synes det er veldig fortvilende at Kari ikke erkjenner avtalen deres, og finner heller ingen bevis som understøtter hans syn på saken. Han får derfor ikke tilbakebetalt de pengene han opprinnelig hadde krav på.

Vi nordmenn er kjente for å ha høy tillit til hverandre, og i mange tilfeller er dette en fin egenskap. Jeg vil likevel råde deg til å få nedtegnet avtalen skriftlig. For selv om stemningen på avtaletidspunktet er bra, er det først når det oppstår uenigheter at du hadde satt pris på en skriftlig avtale.

Og hvis den andre personen nekter å skrive under på avtalen der og da; er ikke det et tydelig signal på at dette er en person du heller ikke bør inngå en avtale med?

Av de grunner som er nevnt i denne artikkelen vil jeg derfor foreslå et tilskudd til den gamle læresetningen om muntlige avtaler: «Tillit er bra, kontrakt er best».