Kampen for tilværelsen

Skal vi godta at samfunnslivet går i revers? spør Erling Gjelsvik.

Skal vi godta at samfunnslivet går i revers? spør Erling Gjelsvik. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Matkøene utenfor Korskirken er ikke Norge som nasjon verdig, hevder Erling Gjelsvik i dag.

DEL

SpaltistMed jevne mellomrom danner det seg en kø utenfor sideinngangen til Korskirken i Vågsbunnen. Antallet varierer, men det dreier seg vel stort sett om mellom hundre og to hundre. De fleste har en sekk på ryggen, et nett eller en trillevogn for hånden. Hensikten er å ta del i Bymisjonens utdeling av matvarer.

Menneskene i køen er en broket forsamling. De fleste er av utenlandsk opprinnelse. Noen er arbeidssøkere fra Schengen-området som ennå ikke har gitt opp håpet. Andre har sagt farvel til håpet for lenge siden, og livnærer seg av slikt som å samle panteflasker. Atter andre kommer fra den stadig mer velorganiserte tiggerbrigaden. Blant nordmennene i ansamlingen er det et innslag av rusavhengige, samt noen slitne minstepensjonister. Pluss en og annen gatesmart fattigstudent, som anser dette tilbudet for å være et godt alternativ til dumpsterdiving.

Med andre ord: byens misère samlet på ett brett. Paradert i full offentlighet. Køen snegler seg frem. Utenfor Korskirken står disse menneskene på utstilling, i time etter time. Til spott og spe, som de sa i gamle dager.

Umiddelbart går assosiasjonen til Christian Kroghs maleri «Kampen for tilværelsen» fra 1889. Der skildres desperate kvinner og barn nederst på Carl Johan, stimlet sammen for utdeling av gratis brød til de fattige. Kroghs sosiale indignasjon ga støtet til en langvarig kamp mot veldedige brødkøer og suppekjøkken. Fattigdom på tiggerstadiet skulle utryddes. Ingen skulle behøve å stå på gaten, i alles påsyn, og be om en skjerv.

Bergen har hatt sine variasjoner over det samme temaet, faktisk i manns minne. Fra guttedagene erindrer jeg trengselen utenfor og opp gjennom trappene på Kjøttbasaren, der Forsorgsvesenet – «Forsorgen» – en gang i uken delte ut noen småkroner til enkeltpersoner og familier som ikke maktet å berge seg selv. På Vetrlidsalmenningen måtte bergensere stille sin nød til skue.

Det var en form for nedverdigelse som fikk sosialdemokratiets høvdinger til å fortvile. Jeg vokste opp med noen av dem i familiens vennekrets, og var flue på veggen under diskusjoner som til sist munnet ut i Folketrygdreformen i 1967. Den handlet om å sikre selv de svakeste et økonomisk fundament, men var kanskje mest av alt ment å være et vern om personlig verdighet. For evig og alltid skulle mennesker i Norge slippe å stå med luen i hånden.

Slik ble det ikke. Vår integrering i den europeiske union, upåvirket av EØS-fikenbladet, har resultert i en strøm av fattigfolk utenfra. Via internasjonale traktater importerer vi et nytt filleproletariat, til erstatning for de mange som forrige generasjon gjorde en stor innsats for å løfte ut av elendighet.

Så hva gjør vi nå? Skal vi godta at samfunnslivet går i revers?

EU-tilknytningen innebærer et ubehagelig smutthull. Mennesker fra unionen kan uhindret komme til Norge, og oppholde seg her på mer eller mindre permanent basis. De er gjerne velferdsflyktninger fra samfunn der både arbeidsmarked og offentlige støtteordninger enten er rudimentære eller har brutt sammen. Men her hos oss har de ingen krav på sosiale rettigheter. I spagaten oppstår det et tomrom mellom EUs krav om fri flyt av mennesker, og nasjonalstatens ansvar for dem som til enhver tid befinner seg innenfor grensene.

Hvordan skal et godt organisert, i bunn og grunn velmenende samfunn som det norske forholde seg til køen utenfor Korskirken? En ubehagelig anakronisme: Er det ikke flere enn jeg som føler seg hensatt til en fjern fortid når de passerer den ansamlingen? I Norge i dag stilles det krav om høystandard over hele linjen, ned i den minste detalj. Og så aksepterer vi dette?

Innebygd i EUs fri flyt-prinsipp ligger det en ansvarsfraskrivelse som er ganske mørk. Og som Norge godtar – av frykt for økende tilstrømning. Folk må gjerne komme, under risiko av å bli stående på bar bakke, i siste instans prisgitt den primitive filantropien som Kirkens Nødhjelp i Vågsbunnen representerer. Offentligheten toer sine hender, og sier seg tilfreds med innsatsen til «frivilligheten». Veldedighet erstatter autentiske sosiale forpliktelser, som omfatter en vifte av rettigheter i møte med arbeidsliv, trygdesystem, og ikke minst helsevesen.

Hver gang jeg passerer denne køen, føler jeg skam. En slik løsning på et sosialt problem er ikke akseptabel i et fellesskap jeg vil identifiser meg med. Men så lenge Norge er en del av EU-systemet, er det uunngåelig at den ukontrollerte tilstrømningen vil fortsette. Økende klasseforskjeller, både i Europa og her til lands, vil neppe minske behovet for akutt nødhjelp.

Det minste vi kan gjøre, er å få slike tiltak inn i verdige former. Det innebærer at ytelsene skjer i egnete lokale, skjermet fra allmennheten. Og i offentlig regi, ikke prisgitt godviljens tilfeldighet.

Nå får vi et byråd ledet av en sosialdemokrat. Hva vil han gjøre med dette? Vil han bidra til å fjerne dette uverdige uttrykket for en fallerende velferdsstat?

Utenfor Korskirken står disse menneskene på utstilling.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags