– De drives sakte, men sikkert ut av landet

– Selv om løsningen for palestinerne forblir uklar, og livet byr på motstand, nekter de å gi opp, skriver Linn Jeanette Knudsen i sitt innlegg fra Vestbredden.

– Selv om løsningen for palestinerne forblir uklar, og livet byr på motstand, nekter de å gi opp, skriver Linn Jeanette Knudsen i sitt innlegg fra Vestbredden. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

I dette innlegget skildrer Linn Jeanette Knudsen sine opplevelser fra Palestina: – Det tok meg ikke mange uker å kjenne på klumpen i magen.

DEL

MeningerSynspunktene jeg uttrykker er personlige, og ikke nødvendigvis synet til Kirkenes Verdensråd, Ledsagerprogrammet eller de norske senderorganisasjonene.

Dette året, 2017, markerer året der palestinerne har levd under militær israelsk okkupasjon i 50 år. Som ledsager utsendt fra Kirkens Nødhjelp vil jeg gjennom min reise i Palestina denne høsten, formidle det jeg ser og hører om hvordan livet og hverdagen under okkupasjon egentlig er.

Jeg er ikke en av dem som har et fargerikt palestinaskjerf hengende i skapet hjemme i Bergen. For å være ærlig så hadde jeg vel egentlig for lengst gitt opp å forstå denne kompliserte konflikten godt nok til å ha bastante meninger i verken den ene eller den andre retningen. Det tok meg likevel ikke mange uker på bakken i Øst-Jerusalem og Vestbredden å kjenne på klumpen i magen da jeg så den systematiske urettferdigheten som rammer det palestinske folket.

Hverdagen min her er tettpakket med intense møter med okkupasjonens mange ansikter. Absurditetene jeg har bevitnet har etterlatt meg i et vakuum av spørsmålstegn. Jeg leter etter svar som gir mening, mens palestinerne for lengst har sluttet å spørre. Etter et helt liv i okkupasjon har de forstått at staten Israel gjør som den vil. Det meste begrunnes med ett argument: sikkerhet. I realiteten handler det om å gjøre dette hellige landet så ubeboelig for palestinerne at de gir opp.

Jeg har allerede rukket å se hus bli revet og mennesker bli tvangsflyttet i palestinske områder. Sakte, men sikkert drives de ut av sitt eget land. I Sheikh Jarrah, et nabolag i Øst-Jerusalem, var jeg til stede da en jødisk-israelsk organisasjon tvangsflyttet en palestinsk familie fra hjemmet de hadde bodd i siden 1948. Rett foran øynene mine marsjerte de inn i huset, eskortert av politiet. De tidligere eierne satt hjemløse i plaststoler utenfor og så på, og etter få timer var det Israelske flagget heist opp.

For meg er dette hverdagen i en kort periode. For mange av menneskene jeg møter er dette en stor del av livet.

Noen dager senere besøkte jeg en annen familie som hadde fått andre etasje av huset revet. Det skjedde så tidlig på morgenen at familien ikke engang hadde rukket å våkne før bulldoserne gikk i gang. Barna dro meg inn i den nedstøvede stuen for å vise hullene i taket og steinene som presset seg inn gjennom de knuste rutene. Som om det ikke var hjerteskjærende nok, fikk jeg også øye på den gamle bestemoren deres. Hun hadde akkurat kommet tilbake fra sykehuset grunnet stressreaksjonen det hele hadde påført henne.

Artikkelen fortsetter under bildeserien

Bulldosere som den ene dagen river ned palestinske hjem grunnet mangel på byggetillatelser (som nærmest er umulig for palestinere å få) brukes til å bygge opp ulovlige israelske bosettinger ved siden av dagen etter. Slik spiser Israel seg inn i det som skulle være Palestina, centimeter for centimeter, med gamletestamentet som argumentasjonsgrunnlag. Håpet om en tostatsløsning ligger derfor for de fleste nå i ruiner. Det er ikke bare hus som blir revet fra palestinerne. Tid, bevegelsesfrihet og arbeidsmuligheter går også tapt til de mange «sikkerhetstiltak» satt i verk av okkupasjonsmakten.

Timer på timer kastes for mange bort hver dag i køer på kontrollposter knyttet til den ulovlige separasjonsmuren. Å ha slitt seg gjennom en lang kø grytidlig på morgenen for å komme seg på jobb gir ingen garanti. På en kontrollpost mellom Ramallah og Jerusalem fortalte en anleggsarbeider at han ikke slapp inn fordi han var for gammel. I Tulkarm snakket jeg med en ung jordbruksarbeider som hadde blitt nektet adgang fordi han ikke hadde med seg eselet den dagen. Å spørre hvorfor er bortkastet energi.

Jeg må innrømme at det er slitsomt å stå opp klokken tre om natten for å komme meg til ulike kontrollposter. Det er lite hyggelig å tilbringe morgentimene sammen med tungt bevæpnede soldater i en mørk stinkende hall hvor mennesker står som dyr i bur. For meg er dette hverdagen i en kort periode. For mange av menneskene jeg møter er dette en stor del av livet. Det gjør noe med meg å møte bekymrede blikk fra mennesker som venter på at huset deres skal bli revet, og å møte sorgen i øynene deres når alt går i grus, bokstavelig talt. Det skaper frustrasjon å se hundrevis av utålmodige øyne passere meg i korridorene på kontrollpostene, særlig når jeg vet at de befinner seg på sitt eget landområde.

Selv om løsningen forblir uklar, og livet byr på motstand, nekter de å gi opp.

Jeg kunne fortalt så mye mer om de sjokkerende realitetene som preger hverdagen her. Om barn som blir arrestert og fengslet. Om vold fra bosettere og villsvin som blir sluppet ut på palestinske jorder for å ødelegge livsgrunnlaget deres. Eller om den gamle blinde mannen jeg møtte, som ble kastet tåregass på kvelden i forveien da han satt og drakk kaffe med gode venner.

Behovet for å stå opp mot okkupasjonsmakten er ikke vanskelig å forstå. En familiefar jeg møtte, som havnet i rullestol etter å ha blitt skutt med ulovlige dumdum-kuler på grunn av sitt ikkevoldelige motstandsengasjement, sa følgende: «We are left with no choices. Violence is not an option, and nonviolence is not working either. Just staying here is a form of resistance now.»

Selv om løsningen forblir uklar, og livet byr på motstand, nekter de å gi opp. Drømmen om et liv i frihet for fremtidens palestinere står fortsatt sterkt. En dose livskvalitet ofres kanskje mot en dose håp om at staheten en dag vil bli verdt det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags