Jeg ble født i Bergen, på Kvinneklinikken, en vinterdag i 1980. Mine besteforeldre og oldeforeldre ble også født i Bergen og jeg er faktisk femte generasjon laksianer fra Laksevåg. Ekte bergenser, det er meg det! Jeg kjenner på stoltheten og patriotismen.

Jeg kjenner denne byen, og byen kjenner meg.

Johanneskirken hvor jeg ble døpt.

Laksevåg bueskyttere som jeg glante på nå jeg var liten.

Tønnebålet!

Jernbanestasjonen.

Bergensbunaden som jeg fikk når jeg var 15 år.

Fisketorget.

Bergen Taxi.

Sundt-nissene.

Sentralbadet.

Forum kino, og mye mye mer.

Dønn flaks at min far endte opp i denne vakre byen, når han reiste fra sitt fødested Sri-Lanka på 70-tallet, for å arbeide. Jeg er bergenser, men ikke norsk nok.

«Klart du er norsk», sier du kanskje.

Er det derfor jeg blir stoppet i tollen, gang på gang?

Er det derfor rådgiveren i banken snakker engelsk til meg?

Er det derfor jeg blir spurt om jeg liker naturen i Norge?

Er det derfor taxisjåføren nekter å kjøre meg hjem?

Er det derfor jeg er blitt spyttet på?

Er det derfor folk sier stygge ting til meg når jeg går med bunad?

Er det derfor min søknad og CV blir lagt til side av arbeidsgiver?

Er det derfor folk ber meg om å flytte tilbake der jeg kommer fra?

Er det derfor jeg blir kalt jævla muslim?

Fremmedfrykten har økt i Norge den siste tiden.

Jeg er langt fra alene om å bli utsatt for denne forskjellsbehandlingen. Fremmedfrykten har økt i Norge den siste tiden. Det renner over av innvandrerfiendtlige kommentarer på sosiale medier. De er umulig å unngå.

Etter hvert terrorangrep endrer debattklimaet seg. Folk tyr lettere til hatefulle kommentarer og det hjelper lite, at flere av våre egne politikere står først rekken.

Les også:

Terroraksjon ved Manchester Arena 

IS tar på seg ansvaret for terroraksjonen i Manchester 

Da jeg var liten var jeg en av få brune barn i gaten. Jeg ble fortalt på ulikt vis at jeg var annerledes.

Ting endret seg gradvis i riktig retning og jeg følte meg akseptert, mer norsk. Men nå føles det som 80-tallet igjen, før holdningsendringen var kommet skikkelig i gang.

Da det enda var uavklart hvem som stod bak terrorangrepet i Sverige, snur en person seg til meg å spør.

– Vet du noe mer om terroren?

– Vel, flere er drept, mange er skadet og politiet har arrestert en person, svarer jeg.

– Er han?

– Er han hva? spør jeg.

– Er han muslim?

Da ble jeg lei meg! Ikke nødvendigvis på mine vegne, men på min fars. Og på over 1,6 milliarder muslimer sine vegne. Vi kan ikke sammenligne terrorister med mer en 1,6 milliarder mennesker! Ofte legger jeg ikke en gang merke til små bemerkninger i hverdagen fordi det er så vanlig, men også fordi jeg velger å tro at noen mennesker ikke mener noe vondt med dette. Men det er rasisme!

Ofte legger jeg ikke en gang merke til små bemerkninger i hverdagen fordi det er så vanlig, men også fordi jeg velger å tro at noen mennesker ikke mener noe vondt med dette. Men det er rasisme!

 

Å kalle det for hverdagsrasisme hjelper heller ikke, for det høres jo ut som noe koselig som vi bare skal akseptere. Rasisme er aldri koselig.

Min far har gjort alt han har kunnet for at jeg skal være norsk. Jeg fikk aldri lære hans språk. Han forventet aldri at jeg skulle være muslim. Han er en stille og fredelig mann som har gjort lite ut av seg, i byen og landet han bor i. Han har arbeidet hardt, betalt sin skatt og ønsket det beste for sine barn.

Han ser seg selv i min sønn, som har arvet hans mørkebrune øyne og brede smil. Men, jeg ser hans bekymrede øyne, slik de engang så på meg.

Han vil at vi skal være norsk, men vi bærer hans arv i ansiktet, slik at alle kan se. En arv han ikke skal trenge å bekymre seg over. Han skal bare være stolt, slik som jeg er.

Innlegget ble først publisert på nettstedet Norgefornordmenn.no