Hva slags by ønsker vi å være?

– Arbeidet vårt er om mer enn å dele ut vafler. Det handler om liv og død. Foto: Eirik Hagesæter

– Arbeidet vårt er om mer enn å dele ut vafler. Det handler om liv og død. Foto: Eirik Hagesæter Foto:

Av

Det er tid for å ta innover seg nøden i sitt eget nærmiljø. Vi må forholde oss til at det ligger medborgere rett på asfalten, fordi det ikke finnes noe alternativ.

DEL

MeningerEt nytt år ligger foran oss. Vi er i startgropen på et nytt tiår. Bergen feirer jubileum i år, og jeg synes det er legitimt å spørre; hva slags by ønsker vi å være?

I lørdagens BA spør Erling Gjelsvik om det er lys i enden av narko-tunnelen? Selvsagt er det lys i tunnelen, selv om det ser mørkt ut. Spørsmålet er hvem lyset skinner for?

Som frivillig har jeg vært en av leverandørene av vaffel og kaffe, som Gjelsvik karakteriserer som å gå kriminell aktivitet til hånde. Etter å ha jobbet frivillig i tunnelen i flere år, mener jeg å ha fått et godt innblikk i miljøet. Hverdagen for menneskene som oppholder seg i gangtunnelen på Gyldenpris er tung og vanskelig. Slik det fremstår i dag, er det Bergens tristeste sted. Undergangen er skitten, bosset flyter sammen med sprøyter og spisser. Det er oppkast, blod og urin.

I disse omgivelsene har jeg vært vitne til folk som setter doser på seg selv og andre. Mennesker som har vært syke, mennesker som har vært sultne og tørste. Mennesker som har vært kalde og våte. Jeg har sett mennesker som har sovet der, mennesker som har tatt overdoser. Jeg har vært vitne til mennesker som har grått, ledd og slåss. Jeg har sett mennesker som trøster og hjelper hverandre. Jeg har sett mennesker med alt de eier i en bærepose, men som likevel deler det de får med en tjommi.

Jeg har møtt fortvilte mennesker, som har delt sine personlige historier med meg, som har takket for at noen lytter. Jeg har sett folk gi klemmer. For midt i all elendigheten har det blitt mange klemmer.

– Hvor mange ganger skal du redde livet mitt? Spurte en ung gutt meg en gang. Det var tredje gang på kort tid jeg hjalp ham. For det handler ikke «bare» om å dele ut vafler. Det handler om å være til stede og vise at man bryr seg. Noen ganger handler det også om liv og død.

Det er positivt at det gjøres tiltak for å «rydde» tunnelen. Ingen ønsker at forholdene slik de er i dag skal fortsette. Det er uverdig og skammelig at så lite er blitt gjort for å unngå en ny åpen, men bortgjemt, russcene. Igjen skal folk i rusmiljøet bortvises, og hva er den videre planen? En ny uteplass ved MO-senteret på Gyldenpris løser ikke de store utfordringene som byen står overfor innen rusfeltet.

Det trengs tak over hodet for alle og varme senger. Ingen burde sove på gaten i Bergen. Det trengs flere hjelpetiltak, og spesielt nå som oss i de frivillige organisasjonene blir nektet å drive frivillig arbeid utenfor MO-senteret. Ikke minst er det på høy tid at rusmiljøet lyttes til, og at de får si sin mening. Det er tross alt deres liv og hverdag. Så hvilken by ønsker vi oss? Hvilket samfunn ønsker vi å være?

Det er tid for å være rause. Det er tid for å ta innover seg nøden i sitt eget nærmiljø. Vi må forholde oss til at det ligger medborgere rett på asfalten, fordi det ikke finnes noe alternativ. Og vi må som innbyggere si at slik skal vi ikke ha det. Det er ikke slik vi tar vare på hverandre. Det er på tide å se enkeltmennesket. Vite at hver person har sin historie, sin bagasje og en unik personlighet.

Man er ikke de valgene man tar, man er ikke en diagnose. Bak sløret som rusen gir, er det kunnskap, kreativitet og godhet. Jeg håper flere får øynene opp for at det finnes så mye ubrukte ressurser, i stedet for å se på mennesker som en ren utgiftspost og som en forsøpling av byen.

La oss alle bidra til at Bergen blir en god by å bo i for alle.

Jeg håper det er lys, og jeg ønsker meg mer varme.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags