«Kor e alle helter hen»?

HELTER: Min oppfordring til Dag Steinfeld og Christine Meyer er at dere ikke bøyer nakken og fortsetter å ruve og irritere.        Vi har nok grå og kjedelige byråkrater i Norge, skriver Trond Tystad i dagens spalte.FOTO: NTB SCANPIX

HELTER: Min oppfordring til Dag Steinfeld og Christine Meyer er at dere ikke bøyer nakken og fortsetter å ruve og irritere. Vi har nok grå og kjedelige byråkrater i Norge, skriver Trond Tystad i dagens spalte.FOTO: NTB SCANPIX

Av

Jan Eggums tekst ruller og går i bakhodet når jeg skriver dagens spalte, om hvorfor de sterkeste profilene forsvinner og det offentlige landskapet blir flatt som en pannekake.

DEL

MeningerDet første spørsmålet man må stille seg er selvsagt om dette er et symptom på at man selv begynner å få innledende symptomer på gammelmannssyke. «Alt var bedre under krigen»-syndromet. Det tror jeg egentlig ikke. Det er klart at samfunnet med lange spesifikke utdannelser gjør at det skoleflinke og litt kjedelige vinner frem foran personligheter som ble båret frem av sin evne til å bli hørt og sett.

De to siste ukene har tre kroneksempler på hvorfor byråkratiseringen også er som en isbre som flater ut fjellet under seg. Petter Northug, Christine Meyer og hennes advokat Dag Steinfeld er de tre fjelltoppene som det offentlige Norge har forsøkt å sprenge bort de siste ukene.

Les også andre innlegg av Trond Tystad:

For å begynne med Daffyen. Hans malmtunge røst har forhåndsprosedert hans saker på bussen, flyet og Torgalmenningen i tiår etter tiår. Han har en mening, tar en posisjon for dem han representerer og kjører på som en tåkelur selv i klarvær.

Hva han mener om alt fra presse til ditt og datt pakkes ikke inn i bomull. Daffyen er en god gammeldags markert advokat. Han har ikke har falt for fristelsen å flytte til Oslo, og bli tause Dag i et koppel av advokater som ligger som lydige hunder ved beina til en kunder som Røkke eller andre halvadelige i den såkalte finanseliten i hovedstaden. Det taper han sikkert 20 millioner i året på å ikke gjøre, men bevares da får vi beholde ham her som en personlighet av kjøtt og blod.

Signalet er at statlige direktører skal være skjødehunder for den politiske ledelsen og med kun fortid som uskyldige valper.

Da han som en ridder i blank rustning red til hovedstaden og sloss for daværende statistikkdirektør Meyer, tok han med seg både den malmtunge røsten, samt litt teatralske fakter, som åpenbarte slektskapet med sjefen på den nasjonale sin scene. Hvor mange har ikke hatt lyst å fortelle den oppblåste hovedstadspressen som tror at alle sannheter ikke finnes i skummet på ølglassene deres på de introverte stamstedene de vanker på sammen med diverse B-kjendiser fra kultur og politikk. Ja, kort sagt stå alene i blitzkrigen og bedrive «litt voksenopplæring» av hovedstadspressen.

Ukene etterpå har gått med til endeløs harselering over hans resolutte og standhaftige opptreden. Etter det jeg forstår har han til og med beklaget noe og utøvet litt det gamle ml-ere ville kalle sjølkritikk. Det beklager jeg. Vær deg selv og si det du mener, Dag. Vi har dusinet fullt av intetsigende karrierejurister som knapt kaster skygge selv i ettermiddagssolen.

Trond Tystad.

Trond Tystad. Foto:

Klienten hans er nok et eksempel. Christine Meyer har så langt for meg først og fremst slått meg som en dyktig leder og akademiker. Hos meg har hun hatt respekt fordi hun var en del av teamet som flyttet ut en haug med statlige kontorer da hun var i regjeringsapparatet, og at hun selv har ledet et av de utflyttede tilsynene. Derfor er det nok bare naturlig at det Oslo sentrerte fagforeningsmiljøet i Staten nå jubler da hun ble stanset i en forflytning av noen få arbeidsplasser til innlandet. I tillegg har hun vært åpenbart verdikonservativ og en del av det gamle folkehøyre.

Som sosialdemokrat føler jeg meg litt mer beroliget over nasjonens tilstand når jeg vet at det fremdeles finnes Høyre.folk som ikke har montert opp ikoner over nasjonalisten Listhaug i entreen. Ikke minst føles det bra at nøytrale SSB ble ledet av en moderat person. Instituttet skal jo produsere statistikk som skal fungere for hele bredden av politikk og samfunnsliv og som ikke skal ha forskningsetisk slagside verken den ene eller andre veien.

Dette har selvsagt falt først Fremskrittspartiets stortingsgruppe, og siden Siv Jensen, tungt for brystet. Den letingen og lekkingen av forhistoriske synspunkter Meyer har hatt på temaet innvandrerregnskap i kommunene og liknende som ble foretatt mot henne, minner meg om Joseph McCarthy sine beryktede metoder i jakten på mulige kommunister i USA fra 1947-57.

Les også andre innlegg av Trond Tystad:

Signalet er at statlige direktører skal være skjødehunder for den politiske ledelsen og med kun fortid som uskyldige valper. Heldigvis har Siv Jensens sitt forsøk på å legge lokk på Meyer fått motsatt effekt. Trykket har åpnet en ildsprutende vulkan og et nytt fjell i det offentlige Norge er skapt. Slik det sto igjen topper av hardere fjell når isbreene dro seg tilbake. Meyer er min helt de siste ukene, og jeg håper at hun står løpet helt inn til målstreken.

Det samme gjelder Petter Northug. Han har aldri vært min personlige favoritt. Min personlige preferanse er de mer Kvikk-lunsjaktige sympatiske utøverne. Men han er absolutt en personlighet, og han har bevist over rimelig tvil at han finner gull i OL og VM. Da fremstår det som helt uforståelig at det ikke er plass for ham på et World Cup-lag og at før første stavtak er tatt er han utelatt fra stafettlaget i OL. Når han reagerer på dette med et faktisk morsomt ironisk stunt, ja da åpner skiforbundet personalsak mot ham. Som det uttrykket vi benytter for å starte avskjedigelse i arbeidslivet.

Min oppfordring til Dag, Christine og Petter er at dere ikke bøyer nakken og fortsetter å ruve og irritere. Vi har nok grå og kjedelige byråkrater i Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags