Løsningene finnes og de vokser på trær

Et belte med hardføre sitkagraner smyger seg sakte mot nord. Nærmest umerkelig setter grantrærne sitt eget stempel på fronten av det høyeste av Byfjellene. Arkivfoto: Eirik Hagesæter

Et belte med hardføre sitkagraner smyger seg sakte mot nord. Nærmest umerkelig setter grantrærne sitt eget stempel på fronten av det høyeste av Byfjellene. Arkivfoto: Eirik Hagesæter

Av

Pøbelgran-kampanjen kan i verste fall påvirke viljen til å gjennomføre nødvendige tiltak.

DEL

MeningerNaturvernorganisasjoner har definert plantet norsk gran på Vestlandet og i Nord-Norge og utenlandske granarter som «pøbelgran» som de vil bekjempe. De samme organisasjonene er dypt skuffet over manglende satsing på klima i årets statsbudsjett.

Les også: – Er det slik Ulriken bør se ut?

De synes å overse helt den betydning denne granskogen har for klima og mulighet for grønn verdiskaping. Gran på Vestlandet og i Nord-Norge tar opp og binder i dag omtrent 3 ganger så mye CO2 som alternativene, nemlig løv- eller furuskog. Det er plantet drøyt 2,5 millioner dekar norsk gran i disse landsdelene. Gjennom fotosyntesen tar denne skogen alene opp mer enn 3 mill. tonn CO 2 pr. år. Det tilsvarer mer enn halvparten av de årlige utslippene fra personbiltrafikken i hele Norge.

Lauv- og furuskog i disse landsdelene gir svært beskjedne muligheter for å drive et lønnsomt skogbruk. Til tross for at granskogen bare utgjør drøyt 10 prosent av skogarealet, står den for over 30 prosent av kubikkmassen og nær 90 % av hogsten. Uten plantet granskog hadde det i praksis ikke vært grunnlag for å drive og utvikle skogbruket i disse delene av landet. Uten granskogen kan heller ikke disse landsdelene i særlig grad levere fornybart trevirke som verden trenger for å løse klimautfordringene.

Naturvernorganisasjonenes hovedargument i granutrydningsretorikken, er påstanden om at den utgjør en trussel for tap av biologisk mangfold. Men vil mangfoldet reduseres av at vi planter gran på en begrenset del av skogarealet her? Svaret kan bli både ja og nei. Går man med lupe og undersøker noen kvadratmeter i henholdsvis gran, lauv og furuskog vil man naturlig nok finne store forskjeller i mangfoldet. Men løfter man blikket litt opp til skoglandskapet er det dokumentert at mangfoldet for mange artsgrupper vil øke.

Den storstilte mobiliseringen mot gran synes å være myntet på en slags magefølelse av at all endring er negativt for naturmangfold. Riktignok med noen utvalgte unntak, hvor de menneskeskapte endringene ligger tilstrekkelig langt tilbake i tid. Som for kystlynghei, skapt av mennesker, ofte gjennom omfattende hogst og brenning av skog for å skape beite til husdyra. Den er i dag definert som truet på rødlista for naturtyper, fordi bruken ikke lenger er den samme og den gror igjen.

Granen har, basert på pollenfunn og makrofossiler, med stor sannsynlighet vært dominerende på Vestlandet i mellomistidene. Etter siste istid kom granen til Norge som en sen innvandrer for bare ca. 2000 år siden. Siden den gang har granen kommet seg til alle landets fylker på egenhånd. Granen hadde med andre ord over tid blitt utbredt på Vestlandet og i Nord-Norge med eller uten hjelp fra menneskehånd.

Det er derimot ubestridt at skogbruket har hjulpet granen å etablere seg i områder langs kysten hvor det ville tatt den lang tid å nå naturlig. Når vi framskynder naturlige prosesser er det grunn til å være oppmerksom. For skogene er mye mer enn bare karbonbinding og produksjon av fornybart råstoff som tømmer. Skal skogbruket lykkes med å ta vare på og utvikle næringen knyttet til granen i regionen må hensyn til produksjon av tømmer avveies mot hensyn til blant annet naturmangfold, friluftsliv og landskapsestetikk.

Myndighetene har utredet og konkludert med at granskogbruket i regionen kan og bør utvikles betydelig, innen miljøforsvarlige rammer. Naturvernorganisasjonenes sverting av granen intensiveres i en tid hvor politikere og myndigheter skal gjøre handling ut av ord og ta viktige valg for skogen, klima og verdiskaping. Pøbelgran-kampanjen kan ikke endre faktagrunnlaget, men den kan i verste fall påvirke viljen til å gjennomføre nødvendige tiltak.

Granen på Vestlandet og i Nord-Norge ble plantet når «landet skulle bygges» etter krigen. I den tiden det har tatt granressursene å vokse seg store på kystnedbør, sol, jord og CO2 har grana havnet i skyggen av et oljesmurt kystnæringsliv. Med klimautfordringen står vi igjen ovenfor en formidabel omstilling, hvor etablerte strukturer må brytes ned og erstattes med nye og fornybare. Det må bygges kompetanse og utvikles produkter basert på grønne verdikjeder. Men vi må også ha nok fornybart råstoff.

Mange av løsningene finnes allerede i dag og noen vokser på trær. Grana som vokser i liene langs kysten vil gi oss byggematerialer til å erstatte energiintensive materialer som stål og betong og restene kan med dagens teknologi bl.a. bli til proteinrikt fiskefôr som erstatning for langtransportert og klimabelastende soyafôr. Tiden er inne for en kunnskapsbasert utvikling av skogbruket i Vest og i Nord og ikke en følelsesstyrt og mytebasert avvikling.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags