– Fremtiden til alt liv er opp til oss

Plasthvalen som ble skylt i land på Vindenes i 2017, er et slående eksempel                    på hvordan vi forsøpler naturen vår. Arkivfoto: Magne Turøy

Plasthvalen som ble skylt i land på Vindenes i 2017, er et slående eksempel på hvordan vi forsøpler naturen vår. Arkivfoto: Magne Turøy

Av

Hver dag tas millioner av viktige beslutninger som er knyttet til vårt økologiske avtrykk uten økologiske vurderinger over- hodet, skriver Isak Lekve.

DEL

MeningerForrige uke brukte jeg kveldene til å se «Den Blå Planeten II» sammen med min sønn. Den tar for seg livet på kloden vår i all sin råskap, ubarmhjertighet og uendelige skjønnhet. Den evige kampen mellom jeger og jaktet som fører dyr og planter til stadig mer ekstreme strategier for å overleve. Hvordan arter samarbeider eller konkurrerer, og hvordan noen finner løsninger som gjør dem perfekt utrustet til å overleve i sin lille nisje – eller overlever likevel, på tross av stadig vanskeligere omgivelser og med hjelp av bare den enorme styrken som ligger i selve dødsangsten.

Men der mange naturprogrammer gir oss innblikk i en grenseløs vakker verden – glemmer de å peke på det brutale faktum at vi også er i ferd med å gjøre den uberørte naturen som beskrives, til en parentes i fortellingen om livet på kloden. For det er det sørgelige faktum, at enten det er sjøskilpadder som blir jaktet når de drar til tidligere ubebodde strender for å legge egg, korallrev som dør av en usedvanlig varm sommer, eller fugler som får magesekken skjært opp av plastgjenstander – alt skyldes det klodens apex predator fremfor noen. Oss. Mennesket.

At mennesket påvirker og ødelegger økosystemet for en del andre arter, er selvsagt ingenting nytt, og vi kan tydelig se i fossiler hvordan for eksempel store rovdyr forsvant fra de fleste verdensdeler etter at mennesker vandret ut av Afrika. Men i dag er vi i den paradoksale situasjonen at vi aldri har hatt mer kunnskap om økologiske sammenhenger – men fyller havet med plast, har bedre teknologi og mer makt enn noen gang – samtidig som artsutryddelser aldri har gått raskere. Disse paradoksene dekkes heldigvis behørig i «Den blå Planeten II».

Kort fortalt handler dette om at vi tar for stor plass, og overlater for lite arealer til de andre artene. Dette skjer særlig gjennom A) produksjon av fysiske ting og B) transport. Summen av disse gjør at vi forsøpler naturen – slik plasthvalen er det mest slående eksempelet på – men også at vi bruker mer av naturen enn naturen selv rekker å reprodusere – skulle dette gått i null, ville vi trengt ca. 1.6 jordkloder, og når vi hele tiden forbruker mer enn det skapes sier det seg selv at det bare er et tidsspørsmål før naturen er brukt opp. Eller skogene hugget ned, fiskene fisket opp, og dyrene jaktet bort som det betyr i praksis. Klimakrisen kan forstås i dette perspektiv, ved at vi slipper ut mer CO₂ enn det plantene rekker å binde opp gjennom fotosyntesen.

Det betyr at hvis vi skal redde den blå planeten, så gir det mening å begrense begge deler. Men i stedet ser vi oppfordringer til det motsatte hvor hen vi snur oss. På busstopp. På fjernsynet. På Facebook. Overalt møter vi reklame som har som eksistensberettigelse nettopp å få oss til å forbruke mer, skape behov etter flere produkter – og skape overskudd hos selgerne av produktene. De som jobber med og lager reklame er selvsagt uskyldig i dette, reklamen er bare et synlig uttrykk for en logikk som dominerer, nemlig at beslutninger tas basert på hvorvidt det kan generere mer overskudd. Kan en selge mer? Er det billigere å transportere fisk til Baltikum for filetering og pakking? Hva med Kina for frysing? Hvis svaret på disse spørsmålene gir flere inntekter eller mindre utgifter – mer overskudd – er det det avgjørende.

Det er selvsagt åpenbart at å transportere fisket fisk halve jorden rundt for pakking, har større økologiske avtrykk enn å gjøre det i nærmeste havn, men i denne beslutningsprosessen er det bare et kriterium som teller. Graden av lønnsomhet. Poenget er dette: Hver dag tas millioner av viktige beslutninger som er knyttet til vårt økologiske avtrykk uten økologiske vurderinger overhodet. Det skyldes ikke at menneskene som tar vurderingene er spesielt onde eller dumme. Men at deres jobb er å ta beslutningene basert på andre kriterier.

Skal vi gjøre noe med dette, nytter det altså ikke å skifte ut en bråte ledere rundt omkring. Vi må gjøre noe med selve organisasjonsformen som i dag organiserer fiske og andre former for produksjon. Det må åpnes for flere kriterier i beslutningsprosessen. Økologiske, selvsagt. Men gjerne også spørsmål som «gjør dette produktet egentlig noen lykkeligere, eller bidrar det bare til mer akkumulering av penger hos dem som produserer produktet.» Da må imidlertid produksjonens mål ikke lengre være mest mulig overskudd – men bærekraft og hvorvidt produktet stiller noens behov. Det kan høres utopisk ut – men i Norge har vi hatt stor suksess med å organisere for eksempel helsevesen og utdanningsvesen etter slike ikke-markedsbaserte prinsipper. De to institusjonene, at de er så å si gratis og åpne for alle, har gjort Norge til et av de beste land å leve i, og «velferdsstaten» til et av våre mest folkekjære begreper – på tvers av partier og det faktum at det gjennom historien har vært sterke politiske kamper om deres utforming og utvikling.

Disse institusjonene ble nemlig gjort delvis uavhengige av markedet som resultat av nettopp en lang politisk kamp, hvor arbeiderbevegelsen spilte en nøkkelrolle. Med arbeidsgiverne og høyresiden som motparter. I land hvor høyresiden var sterkere, som i USA, er disse sektorene fremdeles hovedsakelig markedsbaserte. At Civita og andre aktører til høyre i dag forsøker å ta deleierskap til velferdsstaten er derfor ikke bare en ideologisk seier for venstresiden. Det er også grov historieforfalskning. I selve den blå verdensanskuelse ligger en tilnærmet blind tro på markeder som ethverts problems løsning, og bare røde krefter har gjennom historien hatt vilje til å regulere sektorer etter andre prinsipper. Derfor er det folk på høyresiden er mer skeptiske til klimaendringer – de ser at den uunngåelige løsning som tvinger seg frem er rød. Og da går de heller i graven med sin tro. Nei la oss i stedet lytte til David Attenboroughs ord mot slutten av «Den blå Planeten II»: «Fremtiden til menneskeheten, og alt liv, er nå opp til oss.»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags