– Trenger vi egentlig Erling Gjelsvik?

– Rusavhengighet er et mye mer komplekst fenomen enn at det bare handler om en last som kan overvinnes ved ren viljestyrke slik Gjelsvik hevder, skriver Helmut Liessem i dette innlegget. Arkivfoto: Eirik Hagesæter

– Rusavhengighet er et mye mer komplekst fenomen enn at det bare handler om en last som kan overvinnes ved ren viljestyrke slik Gjelsvik hevder, skriver Helmut Liessem i dette innlegget. Arkivfoto: Eirik Hagesæter

Av

– Mennesker med ruslidelser skal ikke defineres ut av det gode selskap fordi de har et «personlig problem».

DEL

MeningerI BA den 3. september spør Erling Gjelsvik om vi trenger Bergensklinikkene. Mitt svar på det er et klart «ja». Et annet spørsmål er om vi også trenger Erling Gjelsvik. En skarp penn som kan pirke borti vedtatte sannheter og utfordre oss på vår tenkning, ja, så absolutt, men denne gangen gikk det for mye på bekostning av en gruppe mennesker i vårt samfunn som alt for lenge har måttet kjempe for å bli tatt på alvor med sin ruslidelse.

Jeg vil ikke her gå inn på den aktuelle saken rundt Bergensklinikkene, men heller ta for meg noen av påstandene Gjelsvik kommer med om rusbehandling og om mennesker som lider av rusmiddelavhengighet. Essensen i det han sier er følgende:

Dersom vi definerer rusavhengighet som en sykdom tar vi ansvaret fra de rusavhengige, og frarøver dem «viljestyrken som trengs for å ta tak i et personlig problem». Derfor er det på tide å stille spørsmålet om vi i det hele tatt trenger et helsevesen for rusavhengige. Dette er en grov overforenkling av hva som skal til for arbeide seg ut av et rusproblem. Rusavhengighet er et mye mer komplekst fenomen enn at det bare handler om en last som kan overvinnes ved ren viljestyrke. Dette er en enfoldig beskrivelse som ikke tar høyde for den oppdaterte kunnskapen vi har blant annet om traumer og rus, om det nevrobiologiske grunnlaget for rusmiddelbruk og rusmiddelproblemer, og fra samfunnsforskningen.

Forenklingen «Det handler om viljestyrke» har vært prøvd før, uten særlig hell. Den fører lett til en moralisme som virker utstøtende på dem som har et rusproblem, og stenger for faglig nysgjerrighet. Ingen av delene løser problemet. Like lite som eksempelvis anoreksi og angstlidelser kan avhjelpes ved oppfordringer til å ta seg sammen eller spise mer, kan rusavhengighet løses ved enkle appeller til viljestyrken.

Heldigvis finnes det fagfolk som vet at det å arbeide seg ut av en avhengighet innebærer mye mer enn viljestyrke alene, og at hjelpen må tilpasses den enkelte. Dette er også brukerorganisasjonenes standpunkt. Når vi nå er kommet dit at avhengigheten nettopp defineres som lidelse heller enn last, er det derimot mange som nettopp finner motivasjon til å ta tak i problemet. De er ikke lenger rusmisbrukere, uten håp, men mennesker med en avhengighet som det er mulig å behandle.

Erling Gjelsvik

Erling Gjelsvik Foto:

Jeg kan forsikre Gjelsvik om at det å arbeide seg ut av en avhengighet ved en av våre behandlingstiltak, er alt annet enn å bli fratatt ansvar. Det handler ofte om å bearbeide tunge traumatiske hendelser fra barndom og oppvekst, om å lære seg å leve med vanskelige følelser uten rus og samtidig etablere seg i et nytt sosialt miljø. Dette er hardt arbeid som krever både viljestyrke og oppbakking, også fra faglig kompetent personale. Når rusavhengighet altså, ifølge Gjelsvik, primært handler om viljestyrke, er det hans konklusjon at det er unødvendig at helsevesenet tilbyr behandling. I dette ligger også en antydning om at «selvforskyldte» sykdommer ikke er behandlingsverdig. Alle som trenger det skal få behandling. Vi gir helsehjelp til middelaldrende menn med livsstilsykdommer som høyt blodtrykk og hjerteproblem, kreftbehandling til storrøykere, og vi behandler pasienter med diabetes 2, uavhengig av hvordan sykdommen oppsto. Det er et slikt samfunn vi vil ha, et som hjelper oss når vi er i nød. Vi henter til og med basehoppere ned fra fjellhyller om det trengs.

Mennesker med ruslidelser er en del av dette samfunnet, og skal ikke defineres ut av det gode selskap fordi de har et «personlig problem», som Gjelsvik kaller det. Så er det naturligvis en selvfølge at behandling ikke bare bygger på et ønske om å gi omsorg, den skal alltid også basere seg på kunnskap om hva som virker for den aktuelle pasientgruppen. Behandlingen skal være av god kvalitet, effektiv og ikke sløse med tilgjengelige ressurser. Ambivalens er et av flere nøkkelbegrep i behandling av et rusproblem. Her kommer nok viljestyrken inn som en faktor, men minst like viktig er relasjonen til behandler og til behandlingsstedet.

Noen dager med tett oppfølging utenfor institusjonen, med mål om tilbakeføring, bidrar ofte til positive behandlingsresultat. I tillegg sikrer det at de menneskelige og økonomiske ressursene som ble brukt frem til da, ikke var forgjeves. Ellers er det viktig å få med seg at det ikke er hvem som helst som får rett til behandling for sitt rusproblem. Etter pasient- og brukerrettighetsloven, skal det vurderes om vedkommende har nytte av hjelpen og om kostnadene står i forhold til nytten. Med nytte menes blant annet at det kan forventes at pasienten vil få økt livslengde eller livskvalitet.

Vi trenger så absolutt Bergensklinikkene, og alle andre tiltak som kan bidra til at mennesker som lider av rusmiddelavhengighet kan få tilpasset og effektiv hjelp.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags