– Klyngeprosjekt kan hjelpe ungdommen

Ikke-fullført videregående skole henger tett sammen med dårlig helse, tilknytning til arbeidsmarkedet og utenforskap. Tommy Johansen mener vi må tenke annerledes for å hjelpe dem som faller utenfor.illustrasjonsfoto: ntb scanpix

Ikke-fullført videregående skole henger tett sammen med dårlig helse, tilknytning til arbeidsmarkedet og utenforskap. Tommy Johansen mener vi må tenke annerledes for å hjelpe dem som faller utenfor.illustrasjonsfoto: ntb scanpix

Av

Tommy Johansen i Nav Hordaland mener innsatsen rettet mot unge er for oppstykket, og foreslår å samle fagmiljøene under samme tak.

DEL

MeningerSkolen er nå godt i gang etter at de fleste har hatt en flott sommerferie. Men på de videregående skolene i Hordaland står allerede pulter tomme. Disse pultene tilhører elever som er i ferd med å avslutte skoleåret, eller som aldri dukket opp til første skoledag. Dette gjentar seg år etter år.

Til tross for iherdig innsats fra flere aktører, gjelder dette mellom 500 og 700 elever hvert skoleår i Hordaland. For noen er det både planlagt og forklarlig, og vi trenger ikke bekymre oss nevneverdig. Men for mange er dette starten på en kronglete vei til et «normalt» liv, eller første etappe på veien til utenforskap.

Ikke-fullført videregående skole henger tett sammen med dårlig helse, tilknytning til arbeidsmarkedet og utenforskap. I tillegg eksisterer det, mer eller mindre offisielt, en rekke predikatorer som kan si noe om sannsynlig utfall i et livsløp, herunder sannsynligheten for at noen faller ut av skolen. Flere offentlige instanser sitter med erfaringer som kunne forebygget frafall, dersom denne kunnskapen hadde blitt tatt aktivt i bruk.

Det vil for eksempel være en god investering å satse på tett og koordinert oppfølging av barn og unge som har vært utsatt for mobbing og/eller omsorgssvikt.

Nå preges systemet av instrumentelle overleveringer av ansvar mellom offentlige aktører der tilfeldighetene ofte råder når det gjelder i hvilken grad «avgiver» har tilrettelagt slik at «mottaker» kan gjøre en god jobb. Paradokset er at «avgiver», ut fra sin oppdragsdefinisjon, kan dokumentere «oppdrag utført». Men det hjelper ikke å løpe riktig og fort dersom du feiler i vekslingen.

NAV representerer ofte det siste leddet i «kjeden». I den posisjonen ser vi at både individet og samfunnet ville spart mye på å gjøre en tidligere og mer målrettet innsats. Men denne innsatsen må ikke drukne i delmål – uten bevisst fokus på hovedmålet vil vi ofte feile.

Et slikt utgangspunkt, fra vår side, kan oppfattes som arrogant. Vi håper ikke debatten havner i den grøften. Vi ønsker å påpeke det vi oppfatter som systemfeil, og setter spørsmålstegn ved om dagens organisering, med et utall vekslinger, tilfører nødvendig verdi til målet om å gi våre unge gode forutsetninger for selvrealisering og et godt liv. Temaet er for viktig til at det skal kulminere i fordeling av skyld og såre følelser.

Vi mener tiden er moden for å tenke annerledes. Hva med en mer helhetlig tilnærming? Hvorfor ikke prøve ut en suksessformel fra næringslivet i Hordaland – at vi organiserer oss i klynger? At vi samler sentrale aktører som jobber for barn og unge under samme tak?

Vi har eksempel på andre offentlige aktører som har erkjent behovet for tettere samhandling når problemstillingene blir kompleks. NAV samarbeider blant annet med Mattilsynet, Arbeidstilsynet, Skatteetaten og politiet for å avdekke arbeidslivskriminalitet på sine såkalte A-krimsentre.

I Bergen er Media City og den fleretatlige operasjonssentralen under sykkel-VM eksempler på at samhandling under samme tak fungerer effektivt og godt.

I fylket vårt er det store endringer på gang som følge av kommunereformen. Dette momentumet bør utnyttes for å prøve klyngetanken ut i praksis. Nye Øygarden, Alvær kommune, nye Ullensvang kommune er eksempler på nyetableringer med et slikt omfang at denne løsningen kan fungere.

NAV Hordaland utfordrer kommunene, som nå slår seg sammen, til å etablere klyngeprosjekt med ungdom som målgruppe. Vi mener at erfaringer fra andre som jobber med komplekse utfordringer er overførbar, og for god til ikke å prøves. Det er ikke nødvendigvis kompetanse og ressurser det står på – vi må rett og slett etablere en ny kontekst for å lykkes bedre enn det vi gjør i dag.

Folk lever ikke livene sine tilpasset offentlige etaters silo-inndeling. Større grad av fleksibilitet og tilpasset innsats er nøkkelen for å hjelpe flere, og sikre at så mange som mulig kan leve gode liv, herunder å delta aktivt i arbeids- og samfunnsliv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags