Brennmerket for livet

Arret på hånden min var der i tyve år, men arret jeg fikk i sjelen sitter dypere, skriver Nils V. Gjerstad i denne kronikken om mobbing. ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX

Arret på hånden min var der i tyve år, men arret jeg fikk i sjelen sitter dypere, skriver Nils V. Gjerstad i denne kronikken om mobbing. ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Unge som opplever mobbing eller overgrep, må gi beskjed. Så slipper de å slite med komplekser og smerte i årevis, som jeg gjorde, skriver Nils V. Gjerstad i dette innlegget.

DEL

MeningerKong Harald skal ha ros for at han tok opp mobbing i sin nyttårstale. At det får store konsekvenser har jeg selv fått merke på kropp og sjel. I januar kunne NRK melde at 50.000 norske elever ble mobbet i 2017. Det er rystende tall. Mitt råd til dagens unge er å gi beskjed til ansvarlige voksne snarest.

Her er min historie.

Det er en tidlig sommerdag mai 1989, med slik behagelig solgangsbris som man bare kan få i Sunnhordland. På vei opp trappene til Corner Cafe kommer skolens to verste bøller, «Ronny» og «Truls». Førstnevnte minnet meg alltid om Biff i Tilbake til Fremtiden. Bestandig skal han tøffe seg for jentene, og i likhet med Biff tar også Ronny i bruk skitne knep. Truls er kortvokst og feig og tar aldri en kamp, men han kan manipulere og slenger dritt til de som er små og spytter intetanende i ryggen, mens Ronny er den «nyttige idioten» som bruker de store nevene til både å slå og ta kvelertak med.

På vei opp trappen til Corner Cafe gir jeg Truls og Ronny plass i det de passerer. De to kommer ovenfra, mens jeg er på vei opp. Med andre ord er de to i en fysisk overlegen posisjon. Kan ikke huske om jeg sier «hei» eller om de sier noe som helst. Det eneste jeg husker er at Truls tar frem sigaretten og stumper den i hånden min. Smerten er infernalsk og jeg erindrer ikke noe mer av den dagen. Det må ha vært et sjokk. Hjemme sier jeg ingenting til foreldrene mine. Min mor er overfølsom, og jeg orker ikke tanken på hvordan dette ville gå inn på henne, mens far min er konfliktsky, og vil sikkert ikke høre om det.

Jeg skulle gjerne så gjerne visst: Hvorfor, Truls, hvorfor var det så fristende å brennmerke meg med den sigaretten?

Ronny og Truls var en kilde til støy og konflikter gjennom hele ungdomsskolen. Min historie er ikke unik. Det er de som har blitt systematisk plaget av disse to bøllene. At enkelte andre medelever likte deres påfunn har selvsagt bygget oppunder den falske selvtilliten deres. Flere jevnaldrende måtte lide for deres manglende empati og ustanselige markeringsbehov. En sympatisk, kristen jente ble nesten daglig mobbet av de to. Hennes største feil i livet var visst at hun var kristen. Det var flere «flokkdyr» anført av Ronny og Truls som var med på å plage henne. I ettertid har hun knapt vist seg på Tysnes – dessverre.

På skolen påfølgende dag ser en lærer såret på venstrehånden min og spør hvordan det skjedde. Jeg blir forfjamset og lirer av meg en bortforklaring om at det var noe jeg fikk da jeg skled ned et tau i gymmen og fikk brannsår. Av en eller annen grunn vil jeg ikke ha noe oppstyr rundt dette.

Jeg skammer meg og tror at det er meg det er noe galt med. Episoden fortrenges etter beste evne. På gymnaset får jeg noen få venner, men jeg er en sær og innesluttet fyr som sliter med sosial angst. Selv om det er mange nydelige jenter fra Os og Søfteland tør jeg ikke sosialisere med dem, og avstandsforelsket meg heller etter beste evne og lever i mine egne fantasier. I årevis slet jeg med mindreverdighetskomplekser og hadde manglende tillit til andre mennesker.

Jeg skulle gjerne så gjerne visst: Hvorfor, Truls, hvorfor var det så fristende å brennmerke meg med den sigaretten? Ga det deg en følelse av styrke og makt å se sigaretten bli svidd inn i huden min, i en situasjon hvor jeg var hjelpeløs?

Dessverre må nok mange av dagens tenåringer gjennomgå det samme traumaet som jeg har gjort. Lærdommen min er at jeg burde ha sagt fra til ansvarlige voksne.

Arret på hånden min var der i tyve år, men arret jeg fikk i sjelen sitter nok dypere. Å holde en sigarett mot hud regnes faktisk som en torturmetode. I ettertid har jeg sett og opplevd ting som sikkert er mye sterkere enn denne episoden. Som journalist i Kabul så jeg det brennende vraket av en buss etter en selvmordsbombing og kjente den kvalmende stanken rive i neseborene. Men dette og andre episoder fra mine reiser har på langt nær preget meg like dypt som den sigaretten i mai 1989.

Dessverre må nok mange av dagens tenåringer gjennomgå det samme traumaet som jeg har gjort. Lærdommen min er at jeg burde ha sagt fra til ansvarlige voksne. Faktisk burde dette vært politianmeldt. For min del dreide det seg om en misforstått stolthetsfølelse, som jeg i ettertid innser var helt absurd. Å tyste på «klassekamerater» var noe jeg for all del ikke ville gjøre, men dette innser jeg i dag var bare tøv. Unge som opplever mobbing eller overgrep, av psykisk eller fysisk art, må gi beskjed. Så slipper man å gjøre slik som meg: Slite med komplekser og kjenne på unødvendig smerte i årevis.

Å bære på et trauma er som å ha en stein som ligger og verker i skoen. Få den ut. Snarest.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags