Jeg har lenge irritert meg over sparedusjen. Ved å kutte mengden vann er vi visstnok med og sparer miljøet, og på hotellene sparer vi penger for Petter Stordalen. Enkelte hoteller har så «effektive» sparedusjer at du må sikte for å få vann på kroppen.

Samtidig som forbrukerne har vært presset inn i melkekartong-bretting, sparedusjer, panteflasker og bomringer, har miljøutslippene eksplodert. Oljeutvinningen har økt, kullkraftverk har kommet inn i strømnettet og flytrafikken har eksplodert. Dette åpenbare paradokset har fått mange av oss til å tenke at det ikke har noe å si om vi bruker 30 sekunder ekstra på å skylle og brette kartongene på kjøkkenbenken.

Men så forandrer alt seg. I boken «Det grønne skiftet» som kom ut på Frekk Forlag denne måneden, spør forfatter Anders Bjartnes om vi «om et par tiår vil se tilbake på 2015 som det virkelige vendepunktet i kampen mot klimaendringene».

Han viser videre til at «G7-landenes ledere sier at verdensøkonomien må avkarboniseres. USA og Kina inngår avtale om klimasamarbeid. De europeiske oljeselskapene ber om karbonpris. Pave Frans sender sin encyklika med sterkt budskap om å handle. Det norske Oljefondet selger sine kull-aksjer, og solenergiens konkurransekraft forbedres uke for uke.»

Dessuten, forbrukernes rolle forandres. Ikke bare har halve Bergen kjøpt seg elbil, men også det som før var «Petter Smart-løsninger» er på vei til å kunne bli mainstream. Tesla-batterier plasseres i kjelleren for å lagre strøm fra solcellene på taket. Folk blir strømprodusenter og kan levere til strømnettet. Plutselig er alt snudd på hodet. BKKs monopolsituasjon kan stå for fall.

Dette siste er selvsagt fortsatt helt marginalt, det er ikke mange foreløpig, men det kommer, og i boken til Bjartnes er det nettopp dette som gir meg håp. Det skjer noe når alle er med på laget.

I Tyskland har vi sett dette i lengre tid. Ifølge litt gamle tall (2012) fra  Deutscher Industrie- und Handelskammertag har 13 prosent av alle tyske bedrifter sin egen strømproduksjon. Og tall fra  Öko-Institut e.V viser at mer enn 1,3 millioner tyske husholdninger, bønder og kooperativer produserer grønn energi til strømnettet.

At Tyskland ligger noe foran Norge har flere grunner, blant annet politisk. For eksempel har man laget en ordning hvor småprodusenter får en garantert avsetting for overskuddsenergi i 20 år til en fast bestemt pris. Selv om vi tror at dette kommer til Norge nesten uansett, så ville det vært fint med politiske initiativ som fikk det raskere i gang.

Men det er ikke bare du og jeg som kan redde klimaet. For selv om det er mye bra som skjer internasjonalt, er det grunn til å diskutere den norske tilnærmingen. Bjartnes kommer treffende med en rekke advarsler mot å tro at vi kan fortsette som før i oljepolitikken. Han frykter vi kan bli «nasjonenes Detroit». Som kjent var Detroit den store bilbyen, som på mange måter står igjen som et monument over hva som skjer når næringslivet ikke klarer omstillingen. De japanske bilene utkonkurrerte det Detroit kunne tilby.

Ifølge Anders Bjartnes er «spørsmålet om petroleumsutvinning i Barentshavet testcaset på om Arbeiderpartiet og Høyre klarer å se klimapolitikk og oljepolitikk i sammenheng»(Sysla 04.11.15). Jeg tror han har rett i det.

Noe av det geniale i boken er at det nettopp er de store partiene som får de store spørsmålene. Det kan ikke være slik at klimapolitikken er noe som skal reddes ved at de minste partiene, som også profilerer seg som miljøpartier, krever gjennomslag i forhandlinger. Alle må forstå at klimapolitikk ikke er noe man gambler på, det gjelder selvsagt like mye Ap og Høyre, som alle de andre.

Når et samlet politisk miljø skjønner dette og Ola går fra å være strømforbruker til å bli strømprodusent, ja da er det grønne skiftet gjennomført. Da er gamblingen med fremtiden avsluttet og vi har nådd det vi lenge trodde var umulig. Får bare håpe det ikke går for tregt.

Sist helg sjekket jeg inn på ett av Stordalens hoteller i forbindelse med en konferanse. Denne gangen klarte jeg å holde på frustrasjonen. For etter å ha dusjet i sparedusjen med de få strålene, kunne jeg selvsagt tørke meg med et håndkle med en påklistret lapp hvor du pent ble bedt om å henge det opp igjen etter bruk, dette vil nemlig spare miljøet. Og det har jeg jo ikke noe problem med.

Her er jeg samarbeidsvillig. Det er jo uansett ikke mye å tørke etter at jeg har dusjet i Stordalens sparedusj.